Lovens fulle tittel er lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportlova). Lovens korttittel er yrkestransportlova. Ansvarlig departement for loven er Samferdselsdepartementet. Loven trådte i kraft 1. januar 2003 og avløste lov 4. juni 1976 nr. 63 om samferdsel (samferdselslova).

Yrkestransportloven regulerer ervervsmessig transport av motorvogn og fartøy og fastsetter krav til tildeling av løyve innen veg- og sjøtransport. Løyve er en form for tillatelse.

De opprinnelige forarbeidene til loven er Ot.prp. nr. 74 (2001–2002), jf. Innst. O. nr. 66 (2001–2002). Loven er imidlertid endret en rekke ganger siden vedtakelsen i 2002. Endringene skyldes i stor utstrekning tilpasning til EUs lovgivning, den teknologiske utviklingen, større vekt på miljøhensyn og ulike politisk oppfatninger om hvordan drosjenæringen bør reguleres. Fylkeskommunene har også fått større ansvarsområde siden loven ble vedtatt, ikke minst når det gjelder ferger. Lovendringene med forarbeider er omtalt i notene til hver enkelt paragraf.

Loven må ses i særlig sammenheng med jernbaneloven (lov 11. juni 1993 nr. 100), vegtrafikkloven (lov 18. juni 1965 nr. 4) og lov 16. juni 2017 nr. 64 om overføring av ansvar for kollektivtransport. Både luftfart og sjøfart er detaljert regulert gjennom henholdsvis luftfartsloven (lov 11. juni 1993 nr. 101) og skipssikkerhetsloven (lov 16. februar 2007 nr. 9) med tilhørende forskrifter. Gjennom disse lovene er det blant annet oppstilt krav til sertifisering og godkjenning.

Yrkestransportloven består av over 60 paragrafer og er inndelt i ni kapitler.

Kapittel 1 inneholder alminnelige bestemmelser om virkeområde (§ 1), definisjon av rutetransport (§ 2) og unntak (§ 3).

Kapittel 2 oppstiller krav til løyve. Et løyve gir rett til å drive transport mot vederlag og er en godkjenning fra myndighetene på oppfyllelse av kravene til å drive transportvirksomhet i en eller annen form. Hovedregelen er at enhver transport mot vederlag krever løyve. I henhold til kapitlet oppstilles det løyvekrav for en rekke type transporter: Det stilles krav om løyve for persontransport med motorvogn med mer enn ni personer mot vederlag (§ 4) samt krav til drosjeløyve for inntil ni personer (§ 9). Også godstransport med motorvogn med tillatt totalvekt over 3500 kg krever løyve (jf. § 5). For persontransport med motorvogn i rute (jf. § 6) og persontransport med fartøy i rute over 8 meter (§ 7) gjelder krav til behovsprøvd løyve. Slikt løyve innebærer en begrensning i antall løyver som tildeles, samt nærmere spesifiserte vilkår. Persontransport med fartøy som går i fast rute, skjer i all hovedsak enten med ferge, som transporterer biler og passasjerer, eller hurtigbåt. I tillegg finnes enkelte mindre skyssbåter.

I § 8 er det fastsatt et prinsipp om at tildeling av løyve mot godtgjørelse eller ved enerett skal gjøres etter konkurranse. Løyve mot godtgjørelse innebærer at det offentlige kjøper en transporttjeneste fra en transportleverandør. Staten, og ikke minst fylkeskommunene, kjøper i stor utstrekning transporttjenester, og da skal det være en forutgående konkurranse (anbud). Da loven ble vedtatt, fremgikk det av § 8 at anbud kunne benyttes, men det var ingen plikt til å benytte anbud før ved en lovendring i 2010. Konkurransen kan innebære at en annen tilbyder enn den eksisterende får kontrakt med det offentlige om å drive trafikk på vedkommende strekning eller anbud. For å unngå at arbeidstakere i selskapet som taper anbudet, skulle bli uten arbeid, ble det ved lovendring i 2009 fastslått at arbeidsmiljøloven kapittel 16 om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse får anvendelse. Dette skal sikre at de ansatte får fortsette sitt arbeidsforhold, men da hos en ny arbeidsgiver – den som vant konkurransen.

Krav til drosjer (jf. § 9) er vesentlig endret de senere år. Ved lovendring 21. juni 2019 nr. 67 fant det sted en liberalisering av drosjenæringen. Blant annet ble ordningen med behovsprøvd løyve for drosjer, samt rett og plikt for løyvehaver til å være tilsluttet en drosjesentral og driveplikt, opphevet. Ved den samme lovendringen ble fylkeskommunen gitt adgang til å tildele enerett eller godtgjørelse til én eller flere løyvehavere innenfor grensene til én eller flere kommuner (jf. § 9 a). Mange kommuner har tildelt slike eneretter. I forskrift 26. mars 2003 nr. 401, fastsatt i medhold av loven, er det bestemt at det i kommuner med 20 000 innbyggere eller flere, og befolkningstetthet på 80 innbyggere per km² eller høyere, ikke kan tildeles eneretter. Ved lov 15. mars 2024 nr. 10 ble det foretatt en delvis reversering av liberaliseringen som ble vedtatt i 2019. Blant annet ble det på nytt innført krav til å være tilknyttet drosjesentral. Behovsprøvd løyve og driveplikt ble imidlertid ikke gjeninnført. Paragrafene 9 b til 9 g omhandler krav til drosjesentraler og ble inntatt ved lov 15. mars 2024 nr. 10. I § 9 b er det stilt krav til løyve for den som skal drive drosjesentral. Paragraf 9 c stiller krav til drosjesentralens informasjonsbehandling, mens § 9 d gjelder øvrige krav som stilles til drosjesentraler. Paragraf 9 e gir løyvemyndigheten (fylkeskommunen) adgang til å unnta drosjesentraler fra enkelte plikter, mens løyvemyndigheten i henhold til § 9 f kan gi pålegg om retting til drosjesentraler. Paragraf 9 g er en forskriftsfullmakt.

Paragraf 10 oppstiller krav til transport av gods eller personer med motorvogn til eller fra utlandet, og gjennomfører en rekke EU-forordninger som er nærmere omtalt i note 5 til § 10. Videre kan løyvemyndigheten i henhold til § 11 sette vilkår for løyve som tildeles. Brudd på løyvevilkårene kan medføre tilbakekalling av løyve, jf. § 29. Etter § 11 a er det en adgang til i forskrift å oppstille energi- og miljøkrav ved kjøp av kjøretøy. Adgangen er benyttet.

Kapittel 3 gjelder løyvemyndighet og fastslår i § 12 at Statens vegvesen er løyvemyndighet for den som skal drive persontransport med motorvogn mot vederlag (jf. § 4) eller godstransport med motorvogn (jf. § 5). Fylkeskommunen er løyvemyndighet for drosje (jf. § 9). Paragraf 13 fastslår at departementet, det vil si Samferdselsdepartementet, er løyvemyndighet for riksvegferger og rutetransport som går gjennom to eller flere fylker. Fylkeskommunen er løyvemyndighet for all annen rutetransport (jf. §§ 6 og 7).

Kapittel 4 gjelder transport som kan utføres uten løyve. Hovedregelen er at transport av gods og personer krever løyve (jf. kapittel 2). Paragraf 16 bestemmer at det ikke er nødvendig med løyve for transport av eget gods. Unntaket gjelder bare dersom transporten skjer som ledd i annen næringsvirksomhet og da som en hjelpefunksjon i forhold til virksomhetens samlede aktivitet. Paragraf 17 fastslår at Posten AS ikke behøver løyve for transport av postsendinger som ligger innenfor samfunnspålagte oppgaver, dersom transporten skjer med Postens egne motorvogner eller motorvogner som Posten har råderett til gjennom leasing- eller leiekontrakt. Paragraf 18 gjør et unntak fra kravet til løyve for transport av virksomhetens egne ansatte til og fra arbeidsstedet. Det behøves heller ikke løyve når hotell eller lignende virksomhet utfører transport av hotellets egne overnattingsgjester. Paragraf 20 unntar ambulansekjøretøy. Paragraf 21 gir departementet fullmakt til i forskrift eller ved enkeltvedtak å unnta særlige typer transport eller motorvogner fra krav til løyve dersom det ikke strider mot internasjonal avtale som Norge er part til.

Kapittel 5 gjelder offentlig godtgjørelse til rutetransport som gis i forbindelse med betaling til et ruteselskap for en pålagt transporttjeneste. Slik godtgjørelse må være i samsvar med lov 27. november 1992 nr. 117 om offentlig støtte. Paragraf 22 gjelder godtgjørelse til lokal rutetransport innenfor et fylke og tildeler fylkeskommunen forvaltningskompetansen for dette. Loven fastsetter i seg selv ingen plikt til verken å opprette rutetransport eller å yte godtgjørelse, men tildeler ansvaret internt i forvaltningen på fylkeskommunen dersom dette gjøres innenfor et fylke. Realitetene er imidlertid at det i et land som Norge i mindre grad er økonomisk lønnsomt å drive lokal rutetransport. Fylkeskommunene har derfor i stor utstrekning opprettet rutetransport/samband mot godtgjørelse. Pr. mai 2022 var det opprettet 130 fergesamband i Norge, hvorav 114 var på kontrakt med fylkeskommune eller kommune. Paragraf 23 gir fylkeskommunen adgang til å fatte vedtak om at godtgjørelse til rutetransport skal gå til et administrasjonsselskap i stedet for til et bestemt transportselskap. Et administrasjonsselskap eier ikke selv transportmidlene, men kjøper inn tjenester fra transportselskaper. Paragraf 24 fastslår at departementet, det vil si Samferdselsdepartementet, har ansvar for å yte godtgjørelse til ferger i riksvegsamband.

Kapittel 6 inneholder diverse bestemmelser. Paragraf 25 presiserer at løyve kan tildeles den som oppfyller kravene til løyve, og at løyvemyndigheten kan stille vilkår til løyvet. Paragraf 26 slår fast en hovedregel om at det skal kreves politiattest for å få løyve. Paragraf 26 a pålegger løyvemyndigheten en plikt til å erklære en transportleder som uskikket til å lede en transportvirksomhet dersom vedkommende ikke lenger oppfyller kravet til god vandel. Paragraf 27 fastslår at løpetiden for løyve er ti år. Da loven ble vedtatt, var det bare behovsprøvde løyver for rutetransport som var tidsavgrenset. Nå er alle løyver tidsavgrenset. Paragraf 28 klargjør at en løyveinnehaver ikke kan overlate løyvet til andre uten samtykke fra løyvemyndigheten. Paragraf 29 slår fast at løyvemyndigheten kan tilbakekalle løyve når løyveinnehaveren ikke lenger oppfyller de objektive kravene som er fastsatt i loven eller forskrifter gitt i medhold av loven, samt når løyveinnehaveren ikke retter seg etter forskrifter og fastsatte vilkår for løyvet. Det foreligger nokså omfattende rettspraksis om tilbakekalling av løyve.

Paragraf 29 a oppstiller en plikt for departementet til å opprette og drive et elektronisk register (løyveregister) over dem som har forretningssted i Norge, og som har eller som søker om løyve etter loven. Paragraf 30 gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om merking av løyvepliktig motorvogn. Paragraf 31 gir departementet fullmakt til i forskrift å kreve at det skal betales gebyr for tjenester knyttet til tildeling av løyve. Paragraf 32 oppstiller en opplysningsplikt for den som i næring eller virksomhet sender eller tar imot gods, og den som driver direkte eller indirekte med formidling av transport eller gods mot vederlag.

Paragraf 32 a gjelder busspassasjerrettigheter. EU har innført en rekke forordninger innenfor transport som skal sikre passasjerenes rettigheter. For sjøfart er slike rettigheter fastsatt i sjøloven kapittel 15 avsnitt IV. For luftfart er rettigheter nedfelt i luftfartsloven § 10-42. For togpassasjerer er rettighetene fastsatt i jernbaneloven § 7 c og § 11 c. Transportklagenemnda behandler klager om busspassasjerrettigheter samt klager om passasjerrettigheter innen luftfart, sjøfart og jernbane. Nemndas formål er å sikre rimelig, rettferdig og hurtig behandling av tvister mellom passasjerer og tilbydere av tjenester som faller innenfor nemndas kompetanse. Håndhevelsesorgan for busspassasjerrettigheter er Statens vegvesen. Nemnda kan fatte vedtak om erstatning, men avgjørelsen er kun rådgivende.

Paragraf 33 gjelder transportvedtekter og tilbakehold av passasjerer som ikke kan fremvise gyldig reisebillett. Paragrafen gir transportselskapets kontrollører adgang til å holde tilbake en passasjer som ikke kan fremvise gyldig billett, og som ikke på stedet betaler den tilleggsavgift som departementet har godkjent, dersom den reisende ikke gir tilstrekkelige opplysninger om navn, adresse og fødselsdato. Det foreligger en del rettspraksis om kontroll og hvor langt kontrollørene kan gå i å holde en passasjer uten billett tilbake. Paragraf 34 gir et forvaltningsorgan som har fattet vedtak i henhold til loven, adgang til å fastsette en søksmålsfrist på to måneder. Paragraf 35 gir departementet adgang til å gi nærmere forskrifter om hver enkelt løyveordning og utfyllende forskrifter til gjennomføringen av loven.

Kapittel 7 gjelder særlige fullmakter og består av to bestemmelser: § 36 («Ekstraordinære tilhøve») og § 37 («Sivil transportberedskap»). Det følger av forskrift at Samferdselsdepartementet har det overordnede ansvaret for å sikre og tilrettelegge for en nødvendig nasjonal sivil transportberedskap og for å ivareta kontakten med sivile og militære beredskaps- og forsyningsmyndigheter, etater, virksomheter og fylkeskommuner.

Kapittel 7 A gjelder kjøreseddel og ble tilføyd ved lov 19. desember 2003 nr. 132. Kjøreseddel må innehas av den som mot vederlag skal kjøre drosje, turvogn eller rutevogn. En kjøreseddel er en bekreftelse på at føreren har god vandel, god helse og er fylt 20 år. Kjøreseddelen gjelder for hele landet og er gyldig i ti år. Oppfylles ikke vilkårene for kjøreseddel, kan den trekkes tilbake av politiet, eller det kan bli idømt tap av kjøreseddel av domstolene i forbindelse med straffesak. Det foreligger nokså omfattende rettspraksis, jf. § 37 f.

Kapittel 8 gjelder kontroll og sanksjoner mv. Paragraf 38 bestemmer at fører av løyvepliktig motorvogn eller fartøy, samt løyvefri egentransport (jf. § 16), skal kunne fremvise de kontrolldokumenter som kreves, når det utføres kontroll av politiet, Statens vegvesen eller annen offentlig tjenestemann. Paragraf 39 gjelder kontroll av egentransport (jf. § 16). Paragraf 40 gir kontrollmyndigheten adgang til å forby bruk av kjøretøy, foreta inndragning av registreringsnummer samt sikre kjøretøyet mot bruksforbud og ta det i forvaring. Paragraf 40 a gir adgang til å ilegge overtredelsesgebyr for overtredelse av § 38 (kontrolldokument). Det er fastsatt en øvre grense på 5000 kroner for et slikt gebyr. Paragraf 40 b gir departementet adgang til å ilegge overtredelsesgebyr i tilknytning til tildeling av tjenestekontrakter. Paragraf 41 oppstiller en trussel om straff ved forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven. Det er kun adgang til å ilegge bøter som straff. Det foreligger en del rettspraksis som særlig gjelder pirattaxi og virksomhet ved mobilapplikasjoner uten at løyvevilkår er oppfylt.

Paragraf 41 a gjelder tilbakeholdsrett i motorvogn og kjøretøy som trekkes av motorvogn. Bestemmelsen må ses i sammenheng med vegtrafikkloven § 36 b, som gir politiet, Statens vegvesen og Tolletaten adgang til å holde tilbake motorvogn og kjøretøy som trekkes av motorvogn, dersom eieren er ilagt eller antas å ville bli ilagt bot eller overtredelsesgebyr for overtredelse av bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Paragraf 42 gjelder ikrafttredelse og overgangsregler.

Det er gitt flere forskrifter i medhold av loven. Den viktigste er forskrift 26. mars 2003 nr. 401 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportforskriften).

Det foreligger en del rettspraksis på lovens område. Denne er nærmere omtalt i notene til de enkelte bestemmelsene.

Det er ingen helhetlige kommentarer til yrkestransportloven. Se imidlertid Roger Helde, Juss i yrkestransport med motorvogn og veifrakt, Fagbokforlaget, 2021.