Lov 3. juni 2005 nr. 34 om varsling, rapportering og undersøkelse av jernbaneulykker og jernbanehendelser m.m. (jernbaneundersøkelsesloven) hører under Samferdselsdepartementet (SD). Loven trådte i kraft 3. juni 2005.

Lovens formål er å bidra til å styrke sikkerheten på jernbanen og forebygge jernbaneulykker. Lovens regler er ment å legge til rette for en kultur der personer og aktører i jernbanesektoren varsler, rapporterer og deler informasjon om hendelser og ulykker for å kunne forstå hvilke forhold som kan føre til ulykker. Dette gjør de involverte aktørene bedre i stand til å forebygge nye tilsvarende hendelser eller ulykker. Det er særlig bestemmelser om varslings- og rapporteringsplikt, kombinert med bestemmelser om taushetsplikt, forbud mot represalier fra arbeidsgiver og forbud mot bruk av bevis i straffesak som er egnet til å styrke en slik åpenhets- og læringskultur.

Sentralt for å oppnå lovens formål er bestemmelser om Statens havarikommisjons undersøkelser av jernbaneulykker og andre hendelser og havarikommisjonens rolle i arbeidet med å kartlegge årsaksforhold for å kunne drive forebyggende sikkerhetsarbeid gjennom læring. Statens jernbanetilsyn som sikkerhetsmyndighet har gjennom bruk av sitt virkemiddelapparat også en rolle i oppfølgingen av læringspunktene som havarikommisjonen avdekker i sine undersøkelser.

For at havarikommisjonen skal kunne utføre sin rolle på en uavhengig måte, gir loven klart uttrykk for at undersøkelsene ikke skal ha til formål å ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig ansvar eller skyld, og at etterforskning og andre undersøkelser som foretas av andre for slike formål, skal foregå uavhengig av havarikommisjonens undersøkelser. Loven oppstiller også regler som skal sikre at havarikommisjonen som undersøkelsesmyndighet får tilgang til nødvendig informasjon gjennom tilgang til vrakrester, innsamlede data fra tekniske systemer, resultater fra legeundersøkelser/obduksjon, forklaringer fra involverte personer og annen bevissikring.

Loven har det samme virkeområdet som jernbaneloven (lov 11. juni 1993 nr. 100), det vil si at den omfatter både det nasjonale jernbanenettet, som forvaltes av Bane NOR SF, og tunnelbane, sporvei, forstadsbane o.l.

Loven omfatter ikke kabelbaner. Kabelbaner er regulert av taubaneloven (lov 22. mai 2017 nr. 29). Fra 1. januar 2024 trådte lovendringer i kraft, som medfører at Statens havarikommisjon også er undersøkelsesmyndighet på taubanelovens (lov 22. mai 2017 nr. 29) og tivolilovens (lov 22. mai 2017 nr. 30) område, se lov 20. juni 2023 nr. 82 og omtale i Prop. 74 L (2022–2023).

I medhold av artikkel 16 § 4 i vedlegg G til overenskomst av 9. mai 1980 om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) skal kompetente myndigheter underrette Den mellomstatlige organisasjon for internasjonal jernbanetrafikk (OTIF) om årsakene til ulykker og alvorlige skader i internasjonal trafikk.

Kapittel V i direktiv (EU) 2016/798 av 11. mai 2016 om jernbanesikkerhet (jernbanesikkerhetsdirektivet) omhandler undersøkelser av ulykker og hendelser. Jernbaneundersøkelsesloven og tilhørende forskrifter, samt enkelte bestemmelser i jernbaneloven, gjennomfører disse direktivbestemmelsene. I medhold av de felles EØS-reglene på området deltar Statens havarikommisjon i et felles nettverk mellom undersøkelsesmyndighetene i EØS under koordinering av EUs jernbanebyrå, ERA (European Union Agency for Railways). Hensikten er å utveksle erfaringer og utvikle en mønsterpraksis (best practice), det vil si «aktivt utveksle synspunkter og erfaringer med sikte på å utarbeide felles undersøkelsesmetoder og felles prinsipper for oppfølging av sikkerhetsanbefalinger og å tilpasse seg til den tekniske og vitenskapelige utvikling», jf. artikkel 22 nr. 7 i jernbanesikkerhetsdirektivet. ERA har ingen oppgaver knyttet til selve undersøkelsene, men skal være en støtte for utarbeidelsen av et felles program for fagfellevurderinger som de nasjonale undersøkelsesorganene kan delta i. Formålet er å identifisere sterke sider hos undersøkelsesorganene som kan brukes til gjensidig forbedring. Mer informasjon om ERAs arbeid med ulykkesrapportering kan finnes under overskriften «Rail Accident Investigation» på ERAs nettsider.

Frem til 2001 var det ingen lovregulering i jernbanelovgivningen om en fast, uavhengig kommisjon som undersøker ulykker i jernbanesektoren, jf. Ot.prp. nr. 73 (2000–2001) punkt 3.1. Det ble ved denne proposisjonen fremmet forslag om å innføre et nytt kapittel V i jernbaneloven for å oppstille hjemler for en fast undersøkelseskommisjon på jernbane og for å kunne gi forskrifter om offentlige undersøkelser av ulykker og hendelser i jernbanesektoren. Slike lovbestemmelser ble innført med virkning fra 15. juni 2001 ved lov 15. juni 2001 nr. 84, da den daværende Havarikommisjon for sivil luftfart også fikk i oppgave å være undersøkelsesmyndighet på jernbaneområdet. Foranledningen var Åsta-ulykken i januar 2000, der det omkom totalt 19 personer. Det ble oppnevnt en undersøkelseskommisjon etter ulykken, som avga sin hovedrapport i NOU 2000: 30.

Rapportens kapittel 11 inneholder kommisjonens forslag til tiltak som kan forhindre en lignende ulykke i fremtiden. Kommisjonen fremmet en rekke anbefalinger, som blant annet omhandler sikkerhetsstyring i virksomhetene, gjennomgang av sikringsanlegg, utbygging av togradio og utvikling av andre tekniske anlegg, tilstanden til togmateriell, togledelse, regelverk, avgangsprosedyre, kryssingsplaner, kursing av lokomotivførere og Statens jernbanetilsyns rolle. Det anbefales i punkt 11.3.13 i rapporten

«at det vurderes å opprette en fast kommisjon for undersøkelse av alvorlige togulykker, eventuelt med kompetanse til å undersøke alvorlige ulykker innenfor alle transportsektorer. Kommisjonen anbefaler videre at en fast kommisjon er faglig uavhengig med administrativ tilknytning til et departement.

Forholdet til den politimyndighet som etterforsker ulykken bør klargjøres».

Daværende kapittel V i jernbaneloven ble erstattet av jernbaneundersøkelsesloven 3. juni 2005. Forarbeidene til loven omtaler også samtidige endringer i luftfartsloven (lov 11. juni 1993 nr. 101) og vegtrafikkloven (lov 18. juni 1965 nr. 4) for å legge til rette for en forbedring av det ulykkesforebyggende arbeidet og redusere antall drepte og hardt skadde. Havarikommisjonen hadde frem til dette ansvaret for å undersøke ulykker på luftfarts- og jernbaneområdet, mens det frem til dette ikke gjaldt noen tilsvarende ordning for vegsektoren. Lovendringene som ble vedtatt her, var en del av Bondevik II-regjeringens mål om å etablere en felles ulykkeskommisjon for de ulike transportformene, se Ot.prp. nr. 50 (2004–2005) kapittel 1 og punkt 2.1.

Den nye jernbaneundersøkelsesloven tok utgangspunkt i tidligere kapittel V i jernbaneloven, men er utvidet med flere bestemmelser for en mer fullstendig lovregulering av varslingsregler, regler om innsamling av opplysninger, forklaringsplikt, taushetsplikt, vern mot represalier og straff, undersøkelsesrapporter osv. Et sentralt hensyn bak utformingen av reglene er å ha like bestemmelser som etter luftfartsloven så langt det passer, men en rekke av bestemmelsene ble også utformet med tanke på å gjennomføre direktiv 2004/49/EF om jernbanesikkerhet, jf. Ot.prp. nr. 50 (2004–2005) punkt 2.3 og 4.4.

Forarbeidene, særlig Ot.prp. nr. 50 (2004–2005), viser ofte til tilsvarende bestemmelser i luftfartsloven. Flere av disse bestemmelsene er nå opphevet som følge av gjennomføring av nyere EØS-regler om ulykkesrapportering mv. på luftfartsområdet, jf. Prop. 70 LS (2015–2016) kapittel 1 med videre henvisninger. De bakenforliggende hensynene bak reglene som er omtalt, er uansett relevante for forståelsen av bestemmelsene i jernbaneundersøkelsesloven.

Loven har blitt endret en rekke ganger:

Ved lov 26. januar 2007 nr. 3, lov 19. juni 2009 nr. 74 og lov 19. juni 2015 nr. 65 ble det gjort enkelte endringer i forbindelse med innføringen av henholdsvis ny tvistelov (lov 17. juni 2005 nr. 90) og ny straffelov (lov 20. mai 2005 nr. 28).

Ved lov 16. desember 2016 nr. 102 ble det tatt inn en ny § 8 a om taushetsplikt, se Prop. 8 L (2016–2017) kapittel 9 og 10 merknad til jernbaneundersøkelsesloven § 8 a.

Ved lov 11. juni 2021 nr. 87 ble det tatt inn hjemmel i § 13 til å kreve obduksjon, se Prop. 101 LS (2019–2020) kapittel 15 og punkt 20.2.

Det er gitt nærmere bestemmelser om varslings- og rapporteringsplikt for ulykker og hendelser i forskrift 31. mars 2006 nr. 379. Nærmere bestemmelser om undersøkelser av jernbaneulykker og alvorlige jernbanehendelser fremgår av forskrift 31. mars 2006 nr. 378.

Det er lite kjent litteratur om jernbaneundersøkelsesloven. Man kan lese mer om havarikommisjonens virksomhet, publiserte undersøkelsesrapporter osv. under overskriften «Bane» på kommisjonens nettsider.