Kristoffer Rakner
seniorrådgiver
seniorrådgiver
Lov 18. desember 2020 nr. 153 om økonomisk støtte til mediene (mediestøtteloven) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).
Lovens forarbeider er NOU 2017: 7 Det norske mediemangfoldet. En styrket mediepolitikk for borgerne, Meld. St. 17 (2018–2019) Mangfald og armlengds avstand – Mediepolitikk for ei ny tid (kalt Mediestøttemeldingen) og Prop. 138 L (2019–2020). Departementets høringsnotat 17. januar 2020 er av interesse, tilgjengelig her.
Medietilsynet publiserte i desember 2021 utredningen «De direkte mediestøtteordningene» på oppdrag fra Kulturdepartementet.
Loven gir regler om ordningene for direkte mediestøtte og regler om styringssignal for NRK og den direkte mediestøtten. Reglene er ment å sikre uavhengigheten til redaktørstyrte journalistiske medier, og samtidig legge til rette for mangfold av medier i hele landet, som tilbyr journalistikk av høy kvalitet. Loven er også ment å styrke uavhengigheten i forvaltningen av støtteordningene. Tilbydere av seriøs journalistikk har opplevd en nedgang i annonseinntekter og en korresponderende avhengighet av offentlige tilskuddsordninger. Dette har gjort det stadig mer utfordrende å sikre medienes uavhengighet.
Mediestøtteloven formaliserer også Medietilsynets og Medieklagenemndas rolle ved forvaltningen av mediestøtten. Foruten forvaltning av støtteordningene for direkte mediestøtte skal Medietilsynet også utbetale tilskudd til NRK og forvalte midlene under avtalen med TV 2 som allmennkringkaster. Det er i november 2023 inngått en ny avtale mellom staten og TV 2 som varer frem til 31. desember 2028.
Loven gjelder støtte/tilskudd i relativt betydelig omfang, riktignok hovedsakelig på grunn av bevillingene til NRK. I Statsbudsjettet for 2024, Prop. 1 S (2023–2024) s. 100, er ordningene for direkte mediestøtte bevilget like i overkant av 490 millioner kroner. I tillegg kommer bevillinger til medietiltak på 15,4 millioner kroner og overførbart tilskudd til lokale lyd- og bildemedier på 23 millioner kroner. NRK alene er bevilget i overkant av 7,2 milliarder.
Loven og dens ordninger er ment å fremme mediemangfold. Mediemangfold er sett på som et middel for å oppnå økt ytringsfrihet og informasjonsfrihet, jf. NOU 2017: 7 s. 18. Styrket uavhengighet vil gi mediene økt troverdighet. Sammen med høy kvalitet på det journalistiske arbeidet bidrar dette til å opprettholde en fri offentlig meningsbrytning og opinionsdannelse, jf. Prop. 138 L (2019–2020) s. 5.
Grunnloven § 100 gir regler om ytringsfrihet. Sjette ledd pålegger myndighetene «å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette er det såkalte infrastrukturkravet. I Manole med flere mot Moldova (EMDN-2002-13936) har EMD slått fast at EMK artikkel 10 pålegger staten en positiv plikt til å sikre mediemangfold, se avsnitt 95 flg. Mediestøtte er ansett å være et virkemiddel for å sikre en fri og uavhengig presse.
Store deler av departementets høringsnotat 17. januar 2020 er sentrert rundt et forslag om opprettelsen av et Mediestøtteråd. Mediestøtterådet ble foreslått opprettet for å styrke medienes redaksjonelle uavhengighet. Forslaget fulgte opp Meld. St. 17 (2018–2019), se særlig side 60 flg. Det ble foreslått at Medietilsynet skulle fungere som sekretariat for rådet. Modellen var foreslått å fungere slik at rådet fordelte den økonomiske rammen vedtatt av Stortinget hvert fjerde år på den enkelte ordning. Rådet skulle også fastsette forskrift for ordningene, foreslå nye tilskuddsordninger og eventuelt avvikle eksisterende ordninger.
Opprettelsen av rådet møtte motbør i høringsrunden. Ingen høringsuttalelser ga eksplisitt støtte til modellen med et råd. Hovedvekten av instansene som avga høringsuttalelse, var prinsipielt imot opprettelsen. Departementet foreslo derfor ikke å opprette et mediestøtteråd. En av grunnene høringsinstansene oppga var at det ikke «finnes noe avhengighetsforhold mellom mediene og de politiske myndighetene i dag som svekker den redaksjonelle uavhengigheten», og det derfor ikke var behov for Mediestøtterådet, jf. Prop. 138 L (2019–2020) s. 17. Samme sted ble det pekt på at flytting av kompetanse til rådet ville bryte med maktfordelingsprinsippet, og at det ikke ville kunne utøves politisk kontroll med rådets beslutninger.
Det er ikke gitt at argumentene fra høringsinstansene bør tillegges avgjørende vekt for utformingen av verktøy for å sikre uavhengighet. For det første fordi påvirkning kan være vanskelig å måle objektivt. For det andre fordi loven er ment å være «for fremtiden». Hvordan situasjonen er nå, bør derfor ikke være avgjørende, jf. Prop. 138 L (2019–2020) s. 19. For det tredje, fordi det ikke nødvendigvis bør være medienes egen oppfatning av medienes uavhengighet som bør være det sentrale. Fremveksten av stemmer, om enn marginale, som er kritiske til etablerte medier og bindelinjer til myndighetene, gir grunn til å fokusere på formelle strukturer for å kunne bygge tillit. Se Meld. St. 17 (2018–2019) s. 6.
Ettersom modellen ikke ble gjennomført i lovforslaget, ble kompetansen til å fordele midler mellom ordningene og til å vedta nye eller avvikle gamle ordninger værende hos Stortinget. Departementet beholdt kompetansen til å gi forskrift og til å foreslå nye eller avvikle gamle ordninger.
Som et utgangspunkt er støtte til næringslivet avskåret dersom støtten vil vri eller true med å vri konkurransen i favør av enkelte foretak, i den utstrekning samhandelen i EØS påvirkes av støtten, jf. EØS-avtalen artikkel 61. Mediestøtte er ikke i seg selv unntatt, men er forutsatt å kunne falle inn under unntakene i EØS-avtalens artikkel 61 nr. 3 og artikkel 59 nr. 2. Departementet forutsetter i høringsnotatet på side 7 at spørsmålet om mediestøttens overenstemmelse med EØS-avtalen må løses for den enkelte ordning. Departementet peker på muligheten for notifikasjon til EFTAs overvåkningsorgan (ESA) eller at reglene om bagatellmessigstøtte i forordning (EU) nr. 1407/2013 får anvendelse på ordningen. En kriserammet virksomhet slik det er definert i forordning (EU) nr. 651/2014 artikkel 2 nr. 18, kan ikke motta støtte. Forordningen er inkorporert i norsk rett ved henvisning, jf. forskrift 14. november 2008 nr. 1213 om unntak fra notifikasjonsplikt for offentlig støtte § 1. ESA vil også ofte sette som betingelse at ordningen ikke skal gi grunnlag for støtte til virksomheter hvor ESA har fattet vedtak om ulovlig og uforenelig støtte til virksomheten. Se som eksempel forskrift 19. februar 2016 nr. 166 om tilskudd til lokale lyd- og bildemedier § 2 tredje ledd.
Det finnes pr. januar 2024 begrenset med litteratur som omhandler loven.