Lov 4. desember 1992 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsloven) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD). Loven regulerer særlig offentligrettslige sider ved kringkastingstjenester og audiovisuelle bestillingstjenester, men slik at kringkastingstjenester er underlagt mer omfattende regulering enn bestillingstjenestene.

Kringkastingsloven var opprinnelig resultat av en lovrevisjon som ble gjennomført i 1992 og som i det alt vesentligste var en lovteknisk sammenslåing av fire tidligere lover: lov 13. juni 1980 nr. 36 om kringkasting, lov 27. november 1987 nr. 71 om nærkringkasting, lov 10. juni 1988 nr. 46 om kabelsendingar og lov 21. desember 1990 om reklame i kringkasting m.v. For å finne opprinnelsen til mange av lovens bestemmelser må man følgelig tilbake til forarbeidene til nevnte eldre lover. I forbindelse med vedtakelsen av loven i 1992 ble det imidlertid også gjort enkelte tilpasninger til EØS-avtalen og foretatt justeringer i forbindelse med ratifikasjonen av Europeisk konvensjon 5. mai 1989 om fjernsyn over landegrensene (ETS nr. 132).

Etter ikrafttredelsen er kringkastingsloven revidert mange ganger, og virkeområdet er blitt utvidet. Loven bygger i dag i vesentlig grad på EØS-regulering, særlig Europaparlaments- og rådsdirektiv 2010/13/EU av 10. mars 2010 om samordning av visse bestemmelser om tilbud av audiovisuelle medietjenester, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene (AMT-direktivet). AMT-direktivet erstattet tidligere Europaparlaments- og rådsdirektiv 89/552/EØF (fjernsynsdirektivet) med endringsdirektivene 97/36/EF og 2007/65/EF, som alle ble opphevet med innføringen av AMT-direktivet. AMT-direktivet utvidet blant annet virkeområdet for den EØS-rettslige regulering til også å omfatte audiovisuelle bestillingstjenester, blant annet for å bidra til mer teknologinøytral regulering og likere konkurransevilkår. Audiovisuelle bestillingstjenester er imidlertid fortsatt underlagt mindre omfattende regulering enn de lineære kringkastingstjenestene. Gjennomføringen av AMT-direktivet skjedde ved lov 14. desember 2012 nr. 91 om endringer i kringkastingsloven, åndsverkloven og film- og videogramlova (gjennomføring av direktiv 2010/13/EU om audiovisuelle medietjenester mv.).

Kringkastingslovens EØS-rettslige bakgrunn medfører at EU- og EØS-rettslig praksis i tilknytning til de nevnte direktiver har vesentlig betydning for tolkning av loven, jf. EØS-loven § 2. Direktivene må videre tolkes i lys av sitt hovedformål om å samordne reguleringen av kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester innen EØS-området og legge til rette for fri bevegelse av tjenester over landegrensene.

AMT-direktivet er senere endret ved Europaparlaments- og rådsdirektiv 2018/1808/EU av 14. november 2018 om endring av direktiv 2010/13/EU om samordning av visse bestemmelser, fastsatt ved lov eller forskrift i medlemsstatene, om utøvelse av audiovisuelle medietjenester i lys av endrede markedsforhold. Dette direktivet er pr. oktober 2024 ikke gjennomført i norsk rett.

Loven grenser til, men er uttrykkelig avgrenset mot lov 15. mai 1987 nr. 21 om film og videogram, jf. dens § 1 første ledd annet punktum. Lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. (bildeprogramloven) har betydning for aldersgrenser, alderskontroll og andre beskyttelsestiltak ved kringkasting. Lovens regler i kapittel 3 om reklame og sponsing inngår i et rammeverk av markedsføringsrettslig lovgivning, jf. særlig lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) og lov 23. mai 2003 nr. 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (ehandelsloven). Hva gjelder elektronisk kommunikasjon i kringkasting, grenser loven mot lov 4. juli 2003 nr. 83 om elektronisk kommunikasjon (ekomloven). I et større perspektiv er særlig reglene i lov 15. juni 2018 nr. 40 om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven) av betydning for rettigheter til verkene som kringkastes etter kringkastingsloven. Lov 18. desember 2020 nr. 153 om økonomisk støtte til mediene (mediestøtteloven) regulerer offentlig støtte til blant annet kringkastere. Medietilsynet har publisert en oversikt over relevante lover, forskrifter, rettspraksis, veiledere mv. på sine nettsider.

Lovens sentrale forarbeider er først og fremst Ot.prp. nr. 78 (1991–92) om loven ved ikrafttredelsen og Prop. 9 L (2012–2013) om lovendringer knyttet til gjennomføringen av AMT-direktivet i norsk rett, men også følgende forarbeider har uttalelser om loven av vesentlig betydning (utvalg): Ot.prp. nr. 9 (1993–94), Ot.prp. nr. 69 (1994–95), Ot.prp. nr. 7 (1997–98), Ot.prp. nr. 55 (1998–99), Ot.prp. nr. 58 (1998–99), Ot.prp. nr. 2 (1999–2000), Ot.prp. nr. 19 (2001–2002), Ot.prp. nr. 107 (2001–2002), Ot.prp. nr. 76 (2004–2005), Ot.prp. nr. 102 (2005–2006), Ot.prp. nr. 81 (2008–2009), Prop. 7 L (2010–2011), Prop. 102 L (2016–2017), Prop. 58 L (2018–2019), Prop. 8 LS (2019–2020), Prop. 12 L (2019–2020) og Prop. 45 L (2019–2020). I tillegg kan NOU 1999: 26, NOU 1999: 27, NOU 2001: 6 og NOU 2004: 25 nevnes.

Lovens sentrale forskrift er forskrift 28. februar 1997 nr. 153 om kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester (kringkastingsforskriften). I tillegg kommer forskrift 10. oktober 2000 nr. 1004 om konsesjonsområder for lokalradio, forskrift 6. oktober 1989 nr. 4154 om virksomheten i Norsk rikskringkasting under beredskap og i krig, og forskrift 23. oktober 1980 nr. 8798 om fjernsynsmottakere.

Til tross for at loven har vært og er den sentrale loven for regulering av kringkasting, er det relativt lite rettspraksis av betydning. Fra Høyesterett er det kun Rt-2004-1737 (TV Vest) om kringkastingsloven § 3-1 og Rt-2006-752 om kringkastingsloven § 6-1. Førstnevnte har mindre betydning, da Høyesteretts konklusjon om lovens tolkning og anvendelse ble kjent stridig mot EMK artikkel 10 av EMD i dom 11. desember 2008 (sak nr. 21132/05), TV Vest AS and Rogaland Pensjonistparti v. Norway. Se nærmere omtale av dommene i note 3 til § 3-1. Det finnes også en del relevant praksis fra EU-domstolen og EFTA-domstolen knyttet til AMT-direktivet, og fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) knyttet til tolkningen av EMK artikkel 10 i forbindelse med forbud mot politisk reklame. Denne praksisen omtales løpende i notene. Fra lagmannsrettene kan nevnes LB-2009-105151, LG-2011-7819 og LB-2014-58127 (anke behandlet av Høyesterett, men uten uttalelser av relevans for kringkastingsloven). Se også TOSLO-2020-99033 og TOSL-2020-180651 fra tingrettene. Lovens forarbeider forutsetter flere steder at den nærmere grensedragningen gjøres gjennom Medietilsynets praksis. I så måte foreligger det en del praksis fra Medieklagenemnda og Medietilsynet har publisert flere veiledere om forståelsen av loven. Det finnes også noe eldre praksis fra Markedsrådet fra før 2000.

Kringkastingsloven er også relativt sparsomt behandlet i litteraturen. Loven er kommentert i Liv Shelby, Kringkastingsloven, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata.

Ellers inneholder følgende nyere og eldre litteratur omtale av loven eller er for øvrig av relevans for forståelsen av loven:

• Torvund, Olav, Ytringsfrihet og medieregulering, Universitetsforlaget, 2020

• Jon Bing, Strømming av åndsverk. Noen opphavsrettslige aspekter ved en tenkt maskin, Nordiskt immateriellt rättsskydd, Handelshögskolan i Stockholm, 2008, s. 192–200

• Irina Eidsvold Tøien, Utøvende kunstneres direkteoverføringer på internett – med hovedvekt på kringkastingsbegrepet, CompLex 4/2002, Unipub Forlag, 2002

• Kyrre Eggen, Del II – Norges internasjonale forpliktelser på ytringsfrihetens område, NOU 1999: 27, særskilt vedlegg, s. 167–351

• Finn Arnesen, «Fjernsynsreklame – EØS-rettslige problemstillinger», Tidsskrift for forretningsjus, Ad notam Gyldendal, 1999, s. 1–36

• Bjørn Gabriel Reed og Nils Kristian Einstabland, Telerett, Cappelen Akademisk Forlag, 1998

• Karl Harald Søvig, «Grunnloven § 96 og overtredelsesgebyr etter kringkastingsloven», Festskrift til Per Stavang; Stat, politikk og folkestyre, Alma Mater, 1998 s. 353–368

• Kyrre Eggen, «‘Skjult reklame’ og ytringsfrihet – forholdet mellom kringkastingslovens regler om ‘skjult reklame’ og ytringsfrihet», Tidsskrift for forretningsjus, Ad notam Gyldendal, 1998, s. 41–53

• Ole E. Tokvam, Reklame og sponsing i kringkasting: de rettslige rammevilkår for finansiering av kringkastingsvirksomhet, Cappelen Akademisk Forlag, 1997

• Jon Bing, Videreformidling av utenlandske pornografiske fjernsynsprogrammer i Norge, Nordisk årbok i rettsinformatikk, TANO, 1995, s. 9–22

• Kyrre Eggen, Vernet om ytringsfriheten etter art. 10 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon: med særlig vekt på ytringsfriheten i kringkastingsmediene, Universitetsforlaget, 1994

• Jon Bing, Rettet fjernsynsreklame: Forholdet mellom De europeiske fellesskapers direktiv, Europarådets konvensjon og norsk rett, Nordisk årbok i rettsinformatikk, TANO, 1993, s. 112–126

Utvalgt rettspraksis fra EU-domstolen er omtalt i EuroRett, se EUR-2021-3-6, EUR-2019-17-2, EUR-2014-15-2, EUR-2011-19-5 og EUR-1997-1-4.