Lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven eller dsl.) beskytter utseendet til produkter. Designloven trådte i kraft 1. mai 2003 og erstattet lov 29. mai 1970 nr. 33 om mønster (mønsterloven). Kapittel 10 om internasjonal designregistrering trådte i kraft 17. oktober 2010.

Loven hører under Justis- og beredskapsdepartementet (JD). Designlovens forarbeider er Ot.prp. nr. 2 (2002–2003). Loven er endret flere ganger etter ikrafttredelsen. Den mest sentrale av disse endringene er lov 31. mai 2013 nr. 25, som endret sanksjonsreglene i lovene om industrielt rettsvern, jf. Prop. 81 L (2012–2013) og Innst. O. nr. 58 (2002–2003).

Forskrift 4. april 2003 nr. 418 til designloven (designforskriften) gir nærmere regler om behandling av søknader om design samt administrativ overprøving og klage. Forskrift 26. mars 2014 nr. 333 om betalinger mv. til Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter gir regler om gebyr i forbindelse med registrering og fornyelse av design samt gebyr for klage til Klagenemnda for industrielle rettigheter.

På samme måte som de øvrige immaterialrettighetene er designretten utpreget internasjonal. Pariskonvensjonen om beskyttelse av industriell eiendomsrett knesatte prinsippet om nasjonal behandling (artikkel 2) og etablerte et system for internasjonal prioritet for designsøknader (artikkel 4 bokstav A).

TRIPS-avtalen viderefører Pariskonvensjonens prinsipp om nasjonal behandling (artikkel 3), i tillegg til å etablere et nytt prinsipp om bestevilkårsbehandling (artikkel 4). Etter TRIPS artikkel 25 er medlemslandene forpliktet til å gi beskyttelse for design som er «new or original», noe de er hvis de «significantly differ from known designs or combinations of known design features». Etter artikkel 26 nr. 1 skal designhaver gis enerett til å utnytte beskyttede design, men dette vernet kan begrenses noe etter artikkel 26 nr. 2.

Haagsystemet og den tilhørende Genèveavtalen av 1999 etablerer en ordning for internasjonal designregistrering.

Locarnoavtalen etablerer et system for klassifisering av design (Locarnoklassifikasjonen). Avtalen administreres av World Intellectual Property Organization (WIPO), som er en særorganisasjon innen FN. Norge er tilsluttet avtalen, og systemet brukes av Patentstyret for å systematisere designregistreringer.

Den nyeste internasjonale avtalen om designrett er designkonvensjonen (Design Law Treaty (DLT) eller Riyadh Design Law Treaty), som ble inngått av WIPOs medlemsstater i Riyadh 22. november 2024. Konvensjonen harmoniserer en rekke formelle krav og prosedyrer til søknader om design.

Den viktigste internasjonale påvirkningen på norsk opphavsrett er likevel EØS-avtalen. Designdirektivet (98/71/EF) harmoniserer innholdet av de sentrale materiellrettslige normene om designvern, og et av de sentrale formålene med designloven er å harmonisere norsk designlovgivning med direktivet, jf. Ot.prp. nr. 2 (2002–2003) s. 7. Loven må derfor tolkes konformt med direktivet, og EU-domstolens praksis er her en viktig rettskilde.

Designdirektivet av 1998 er nå i ferd med å bli avløst av et nytt designdirektiv (2024/2823/EU). Det nye direktivet innebærer blant annet en utvidelse av designbegrepet til å omfatte digitale design samt sterkere begrensning i muligheten til å designregistrere reservedeler. Direktivet trådte i kraft 8. desember 2024, og EU-landene har da frist for gjennomføring 8. desember 2027.

I EU er det i tillegg etablert et system for beskyttelse av EU-design (tidligere «fellesskapsdesign») gjennom forordning (EF) nr. 6/2002, som nå i ferd med å bli avløst av forordning (EU) 2822/2024. Forordningen trer i kraft i to trinn: Fra 1. mai 2025 gjennomføres flere endringer i terminologi (blant annet endring til betegnelsen EU-design). De materiellrettslige endringene trer i kraft fra 1. juli 2026. Forordningene er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Dette innebærer at registrerte fellesskapsdesign og EU-design ikke gis virkning i Norge. Forordningene svarer imidlertid i all hovedsak til de to designdirektivene. På samme måte som i varemerkeretten bør EU-domstolens, EU-rettens og EUIPOs designavgjørelser samt EUIPOs retningslinjer for designregistrering vektlegges ved tolkning av designloven. Se for varemerkeretten Rt-2002-391 (GOD MORGON) på s. 396 og HR-2016-1993-A (Pangea) avsnitt 44.

Det er sparsomt med norsk litteratur om designloven. Den sentrale fremstillingen er Birger Stuevold Lassen og Are Stenvik, Designrett -– en innføring, Universitetsforlaget, 2006. En sentral nordisk fremstilling av designretten er Jens Schovsbo og Niels Holm Svendsen, Designret, Jurist- og Økonomforbundets Forlag, 2002.