Lov 21. juni 2019 nr. 70 om havner og farvann (havne- og farvannsloven) trådte i kraft den 1. januar 2020 og hører under Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Loven er endret ved lov 18. desember 2020 nr. 159.

Havne- og farvannsloven avløste lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann (havne- og farvannsloven av 2009) og lov 15. august 2014 nr. 61 om losordningen (losloven). De viktigste materielle endringene er oppsummert i Samferdselsdepartementets rundskriv N-2020-2 kapittel I. En rekke bestemmelser i havne- og farvannsloven av 2009 er videreført uten materielle endringer. Loslovgivningen er i det vesentlige videreført kun med språklige endringer. Rettskilder knyttet til disse bestemmelsene har dermed fortsatt relevans, jf. særlig Ot.prp. nr. 75 (2007–2008) Om lov om havner og farvann og Prop. 65 L (2013–2014) Om lov om losordningen.

Havne- og farvannsloven er en sektorlov som regulerer forvaltningen av farvann og havnevirksomhet i Norge. Kompetansen til å utøve offentlig myndighet i medhold av loven er tillagt staten og kommunene. Kommunenes myndighet gjelder innenfor «kommunens sjøområde», jf. § 3 bokstav f, jf. § 6, § 8, § 9, § 14 andre ledd første punktum og § 17 tredje ledd.

I prinsippet kan farvann og havner tenkes regulert i separate regelsett, slik Havnelovutvalget foreslo i utredning av 6. januar 2002. Begrunnelsen for å samle regelverket i én lov er at regulering av farvann og havner hører naturlig og saklig sammen. Effektiv, sikker og miljøvennlig havnevirksomhet er avhengig av effektiv og sikker fremkommelighet i farvannet, og vice versa. Dessuten er det i stor utstrekning de samme myndighetene på kommunalt og statlig nivå som har forvaltningsansvaret for havner og farvann, se NOU 2018: 4 s. 48 med henvisning til Ot.prp. nr. 75 (2007–2008).

Hensikten med å innlemme losloven i havne- og farvannsloven var å få samlet alle sikkerhetstiltak til sjøs i ett oversiktlig regelverk, jf. NOU 2018: 4 s. 49. Losordningen har som formål å bidra til å redusere sannsynligheten for skipsulykker langs kysten. Havne- og farvannslovgivningen regulerte allerede en rekke tiltak som tar sikte på å sikre trygg ferdsel, som fyrlys, merker, trafikkseparasjonssystemer, anbefalte seilingsleder, sjøtrafikksentraler, meldings- og informasjonstjenester, trafikkregulering og maritime overvåkningssystemer.

Havne- og farvannslovens hovedformål er å fremme sjøtransport som transportform, jf. formålsparagrafen § 1. Sjøtransport spiller en stor rolle i transportsektoren, i samspill, og dels i konkurranse, med andre transportformer som veg, jernbane og luftfart. Ifølge Meld. St. 20 (2020–2021) Nasjonal transportplan 2022–2033 s. 118–119 står sjøtransporten for rundt 90 prosent av all utenriks og rundt 50 prosent av all innenriks godstransport. Regjeringen har en uttalt ambisjon om å overføre 30 prosent av gods over 300 km fra vei til sjø og bane innen 2030, jf. NTP 2022–2033 s. 118. Dette er identisk med ett av de ti delmålene i EUs hvitbok om transport (KOM(2011) 144), som skal bidra til å redusere 60 prosent av all CO₂-utslipp innen 2050. Havne- og farvannsloven bygger på en transportpolitisk målsetning om å overføre mer gods fra veg til sjø, jf. Ot.prp. nr. 75 (2007–2008) s. 17 og 149, NOU 2018: 4 s. 30–31 og s. 127–128 og Prop. 86 L (2018–2019) s. 79. For å styrke sjøtransporten som transportform har lovgiver sett det som hensiktsmessig å tilrettelegge for en desentralisert havnestruktur, større kommersiell handlefrihet og profesjonalisering, avvikling av ulønnsomme havner, samarbeid mellom offentlige og private aktører innenfor offentlig havnevirksomhet og et klarere skille mellom lovpålagte myndighetsoppgaver og kommersiell drift, se NOU 2018: 4 s. 127–128 og Ot.prp. nr. 75 (2007–2008) s. 17–18.

Havne- og farvannsloven regulerer både offentlig og privat havnevirksomhet, med visse særreguleringer for offentlige havner. De offentlige havnene eies og drives i all hovedsak av kommunene. Disse har en todelt rolle: På den ene siden utøver havnen offentlig myndighet som er tillagt kommunene i medhold av havne- og farvannsloven. På den andre siden drifter, forvalter og utvikler kommunen havnen i kraft av eierrådigheten innenfor rammene i lovgivningen. De fleste offentlige havner er organisert enten som kommunale foretak (KF) eller som interkommunale selskaper (IKS) i henhold til lov 29. januar 1999 nr. 6 om interkommunale selskaper (IKS-loven). Offentlige havner kan organiseres som aksjeselskap, jf. havne- og farvannsloven § 32 fjerde ledd. Men kommunens myndighet etter loven kan ikke delegeres til aksjeselskap, jf. § 4 første ledd. I Bergen har man eksempelvis løst dette ved å opprette to selskap, henholdsvis Bergen Havn AS og Bergen Havn Farvannsforvaltning IKS, hvor sistnevnte utøver offentlig myndighet i medhold av loven.

Det finnes en stor del private havner og kaianlegg i Norge. Mens offentlige havner tradisjonelt er innrettet mot et variert tilbud innen gods- og passasjertransporten, betjener private havner i hovedsak havneeierens eget behov for fortøyning, lagring og inn- og uttransport av varer og produkter, o.l.

Internasjonale rettskilder har stor betydning på havne- og farvannsrettens område. Havne- og farvannsloven § 2 andre ledd slår generelt fast at internrettslige regler skal tolkes innskrenkende til fordel for folkerettslige forpliktelser (forrangsprinsippet).

Havne- og farvannsloven § 28 gir hjemmel for å implementere forordning (EU) nr. 2017/352 om opprettelse av en ramme for levering av havnetjenester og felles regler om økonomisk innsyn i havner (havneforordningen). Havneforordningen er gjennomført i norsk rett ved forskrift 11. juni 2019 nr. 861 om gjennomføring av forordning (EU) 2017/352. Havneforordningen skal sikre at brukere av havnen og leverandører av visse type havnetjenester gis adgang til havnen på like vilkår. Havneforordningen gjelder direkte for utpekte havner i det transeuropeiske transportnettet (TEN-T). I Norge omfatter dette pr. mars 2023 følgende havner: Moss, Oslo, Tønsberg, Larvik, Grenland, Kristiansand, Stavanger, Karmsund, Bergen, Molde, Kristiansund, Trondheim, Mo i Rana, Narvik, Hammerfest og Kirkenes. Medlemsstatene kan velge å gi havneforordningen anvendelse også for andre nasjonale havner, jf. havneforordningen artikkel 1 nr. 6. Denne hjemmelen er pr. mars 2023 ikke benyttet i Norge.

Videre gir § 30 hjemmel for å implementere ISPS-regelverket (International Ship and Port Facility Security Code) i norsk rett. ISPS-regelverket er utarbeidet av FNs sjøfartsorganisasjon International Maritime Organization (IMO) og har blitt innlemmet i EU/EØS-samarbeidet gjennom tre rettsakter: forordning (EF) nr. 725/2004 om forbedret sikkerhet for fartøyer og havneanlegg, direktiv 2005/65/EF om forbedret sikkerhet for havner og forordning (EF) nr. 324/2008 om fastsetjing av reviderte framgangsmåtar for gjennomføring av inspeksjonar frå Kommisjonen når det gjeld sjøfartstryggleik (senere endret ved forordning (EU) nr. 2016/462). Rettsaktene er gjennomført i norsk rett ved forskrift 29. april 2013 nr. 539 om sikring av havner og forskrift 29. april 2013 nr. 538 om sikring av havneanlegg.

Loven virker i samspill med tilgrensende regelsett, som på ulike måter regulerer bruk av arealer og fartøy i vassdrag og sjø. Eksempelvis fastsetter lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) de overordnede rammevilkårene for planlegging og gjennomføring av tiltak i Norge, herunder i strandsonen, vassdrag og sjøområdene, jf. plan- og bygningsloven § 1-2. Alle tillatelser til tiltak i sjø i medhold av havne- og farvannsloven § 14 må være i tråd med gjeldende arealplaner eller vedtak om dispensasjon etter plan- og bygningsloven, jf. havne- og farvannsloven § 14 fjerde ledd. Enkelte typer arealutnyttelse i territorialfarvannet er spesifikt regulert i annen sektorlovgivning og krever dermed tillatelse både etter havne- og farvannsloven og spesiallovgivningen, slik som akvakultur, jf. lov 17. juni 2005 nr. 79 om akvakultur (akvakulturloven), fornybar energiproduksjon, jf. lov 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova), petroleumsvirksomhet, jf. lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet (petroleumsloven), bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann, jf. lov 24. november 2000 nr. 82 om vassdrag og grunnvann (vannressursloven), bruk og vern av miljøområder på Svalbard, jf. lov 15. juni 2001 nr. 79 om miljøvern på Svalbard (svalbardmiljøloven).

Lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) overlapper havne- og farvannsloven § 17, i tilfeller der fartøy eller gjenstander er å betrakte som forurensning, jf. forurensningsloven § 7. I tilfeller der begge regelsettene kan få anvendelse, står myndighetene i utgangspunktet fritt til å velge hvilket hjemmelsgrunnlag som skal anvendes for pålegget, sml. TOSLO-2014-11646. Videre pålegger lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) offentlige myndigheter å vektlegge miljøhensyn ved utøvelse av offentlig virksomhet etter havne- og farvannsloven, jf. naturmangfoldloven §§ 7 til 12.

Videre avgrenser havne- og farvannsloven mot andre regelverk som også kan sies å ha til formål å regulere sikker og ansvarlig ferdsel til sjøs, slik som lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven), lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven), lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven) og lov 21. juni 2002 nr. 45 om yrkestransport med motorvogn og fartøy (yrkestransportloven), lov 21. juni 2013 nr. 102 om stillingsvern mv. for arbeidstakere på skip (skipsarbeidsloven).

Havner må etter omstendighetene ta høyde for konkurransereglene, jf. lov 5. mars 2004 nr. 12 om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) § 10 (konkurransebegrensende avtaler) og § 11 (misbruk av dominerende stilling). Regelverket kan eksempelvis tenkes å få anvendelse ved havnens regulering av vederlag for tjenester og regulering av fartøyers tilgang til havnen. Konkurranserettslige regler ble påberopt, men førte ikke frem, i LH-2016-133696. Se også rettens merknader i dommene LA-2010-82438 og Rt-2015-795, jf. også Prop. 86 L (2018-2019) s. 134.

Kommunale havner driver økonomisk aktivitet i et marked med private aktører, jf. Prop. 86 L (2018–2019) s. 25. Statsstøtteregelverket kommer derfor til anvendelse for offentlige havners virksomhet, jf. EØS-avtalen artikkel 61 nr. 1. I nyere tid har det vært problematisert om rammebetingelsene for offentlige virksomheter i seg selv kan utgjøre ulovlig statsstøtte. I 2013 åpnet EFTAs overvåkningsorgan (ESA) sak mot Norge. ESA varslet at det kan være i strid med statsstøtteregelverket at det offentlige driver økonomisk aktivitet uten å betale skatt. Saken er senere utvidet til å omfatte offentlige virksomheter som ikke kan slås konkurs. I brev av 15. desember 2015 (avsnitt 148) anbefalte ESA regjeringen å pålegge staten, kommuner og andre offentlige organer å skille ut virksomheter som driver økonomisk aktivitet til en selskapsform som kan beskattes og som kan gå konkurs, det vil i praksis si aksjeselskap. Brevet er inntatt som vedlegg 1 i Hjelmeng-utvalgets rapport av 23. januar 2018 Like konkurransevilkår for offentlige og private aktører. Problemstillingen omfatter blant annet virksomheter som er organisert som kommunale foretak og interkommunale selskaper, og berører dermed så å si alle offentlige havner. Kommunale foretak er en del av kommunen som rettssubjekt og er dermed fritatt for beskatning, jf. lov 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) § 2-30 nr. 1 bokstav c. Interkommunale selskaper kan ikke gå konkurs, jf. IKS-loven § 23. Isteden hefter deltakerne proratarisk for selskapets forpliktelser i henhold til sin eierandel, med mindre annet fremgår av selskapsavtalen, jf. § 3 første ledd. I et brev av 3. mai 2021 svarte Regjeringen at man ikke ønsker å innføre et generelt lovkrav om å endre selskapsform, men isteden vurderer å innføre en slik plikt for foreløpig fire utvalgte sektorer: næringsavfall, parkering, bredbånd og havn. Dette innebærer at det i framtiden kan bli et lovbestemt krav at offentlig eide havner skiller ut sin økonomiske aktivitet som aksjeselskap, jf. nærmere Kristin Bjella, Anne Katrine Flornes og Ingvild Skorve, Havne- og farvannsloven, Universitetsforlaget, 2022 Innledning punkt 3.2.4.

Regelverket for offentlige anskaffelser er også relevant for offentlige havner, jf. lov 17. juni 2016 nr. 73 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven). For havnen er det viktig å avklare om det aktuelle innkjøpet gjelder en alminnelig anskaffelse i henhold til forskrift 12. august 2016 nr. 974 om offentlige anskaffelser (anskaffelsesforskriften) eller en forsyningstjeneste i henhold til forskrift 12. august nr. 975 om innkjøpsregler i forsyningssektorene (forsyningsforskriften). Forskriftene opererer blant annet med ulike EØS-terskelverdier. Det avgjørende for havnen vil være om den aktuelle aktiviteten innkjøpet knytter seg til, har til formål å utnytte et geografisk område for å stille til rådighet sjø- eller innlandshavner eller andre terminalanlegg for sjø- eller elvetransportører, jf. forsyningsforskriften § 1-7.

Forskrifter vedtatt i medhold av havne- og farvannsloven av 2009 ble videreført til 2019-loven, jf. § 53 første ledd. I dag er imidlertid de fleste forskriftene endret eller avløst, se forskrift 11. desember 2019 nr. 1837 om overgangsregler og om oppheving av forskrifter gitt med hjemmel i lov 17. april 2009 nr. 19 om havner og farvann. Forskrift 17. desember 2014 nr. 1808 om losplikt og bruk av farledsbevis (lospliktforskriften) er videreført uten endringer. Lospliktforskriften detaljregulerer regelverket for losordningen, blant annet lospliktens geografiske område, hvilke fartøy som er lospliktige og vilkår for å utstede farledsbevis.

Sentrale forarbeider

• NOU 2018: 4 Sjøveien videre. Forslag til ny havne- og farvannslov

• Prop. 86 L (2018–2019) Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven)

• Prop. 108 L (2018–2019) Tillegg til Prop. 86 L (2018–2019) om lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven)

• Prop. 30 L (2020–2021) Endringer i havne- og farvannsloven mv. (håndheving av fartsovertredelser mv.)

• Innst. 301 L (2018–2019) Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om Lov om havner og farvann (havne- og farvannsloven), og Tillegg til Lov om havner og farvann

• Innst. 120 L (2020–2021) Innstilling fra transport- og kommunikasjonskomiteen om Endringer i havne- og farvannsloven mv. (håndheving av fartsovertredelser mv.)

• Ot.prp. nr. 75 (2007–2008) Om lov om havner og farvann

• Prop. 65 L (2013–2014) Lov om losordningen (losloven)

Rundskriv

• Rundskriv H-2018-6 fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet

• Rundskriv N-2020-2 fra Samferdselsdepartementet

Litteratur

• Kristin Bjella, Anne Katrine Flornes og Ingvild Skorve, Havne- og farvannsloven, Universitetsforlaget, 2022

• Per Vidar Nilsen, Lov om havner og farvann, Norsk Lovkommentar, Gyldendal Rettsdata

• Brynjar Østgård, Havne- og farvannsloven, 2. utg. Gyldendal, 2015

• Ingvald Falch, Rett til nett, Universitetsforlaget, 2004