Lov 12. desember 1975 nr. 59 om dokumentavgift (dokumentavgiftsloven eller dal.) hører inn under Finansdepartementet (FIN).

Loven omhandler reglene tilknyttet plikten til å betale dokumentavgift. Loven hjemler dokumentavgift både ved omsetning av fast eiendom og ved omsetning av aksjer, men det er kun hjemmelen for dokumentavgift for overdragelse av fast eiendom som er benyttet.

Dokumentavgiftsloven må sees i sammenheng med lov 7. juni 1935 nr. 2 om tinglysing (tinglysingsloven). Ettersom det ikke er noen tinglysingsplikt etter tinglysingsloven, vil heller ikke dokumentavgift påløpe med mindre erverver velger å benytte retten til tinglysing.

Loven har vært endret en rekke ganger ved endringer av andre lover, og da først og fremst ved endring av tinglysingsloven. Det er likevel de opprinnelige forarbeidene som er de mest sentrale, se især NOU 1975: 34, Ot.prp. nr. 11 (1975–76), Innst. O. nr. 14 (1975–76), Besl. O. nr. 10 (1975–76).

Loven trådte i kraft 1. januar 1976 ifølge resolusjon av 12. desember 1975.

Det er gitt én sentral forskrift – forskrift 16. desember 1975 nr. 1 om dokumentavgift. I tillegg er det gitt delegering av myndighet, jf. forskrift 21. juni 2018 nr. 939. Det treffes årlig et stortingsvedtak om dokumentavgiften som ledd i stortingsvedtak om særavgifter, siste gang stortingsvedtak om særavgifter for budsjettåret 2024, i forskrift 14. desember 2023 nr. 2075 Dokumentavgift.

Skattedirektoratet utgir årlig et årsrundskriv for dokumentavgift, siste gang pr. 1. januar 2024. Årsrundskriv for dokumentavgift for 2024 gir en praktisk oversikt over en rekke særlige situasjoner hvor det enten påløper dokumentavgift eller gis fritak for dokumentavgift, og det oppsummerer således på mange områder etablert praksis. I tillegg til dette har Kartverket eget rundskriv om tinglysing, sist ajourført pr. 26. august 2024, som har et eget punkt 2.2 om dokumentavgift.

Høyesterett har vurdert forholdet mellom dokumentavgiftsloven og forskriftene i HR-2016-606-A, hvor Høyesterett blant annet oppstilte et klarhetskrav ved motstrid mellom lov og avgiftsvedtak, og begrunnet resultatet med at det ikke klart fremgikk av avgiftsvedtaket eller dets forarbeider at det var meningen å fravike loven til borgernes ugunst.