Loven hører under Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID).

Trygderetten har som oppgave å avgjøre tvister mellom en borger og et forvaltningsorgan om en trygde- eller pensjonsytelse. Institusjonen ble opprettet ved lov 16. desember 1966 nr. 9 om anke til Trygderetten. Loven trådte i kraft 1. januar 1967, og Trygderetten kom i virksomhet samme år.

Trygderetten ble i første rekke opprettet for å styrke rettssikkerheten i trygde- og pensjonssakene. Tidligere var det mange og forskjellige anke- eller klageordninger innenfor trygde- og pensjonssektoren, og det gjaldt få lovbestemmelser om saksbehandlingen. Det var derfor også et mål i seg selv å samle tidligere anke- og klageordninger for disse typer saker i en felles ankeordning.

Forvaltningskomiteen – som avgav sin innstilling 13. mars 1958, som munnet ut i sivilombudsmannsloven av 1962 (lov 22. juni 1962 nr. 8), forvaltningsloven av 1967 (lov 10. februar 1967) og offentlighetsloven av 1970 (lov 19. juni 1970 nr. 69) – hadde uttalt at det beste kanskje «ville være en felles ankenemnd for alle trygder, m.a.o. en slags sosialdomstol som vi allerede nå kan se konturene av», jf. NUT 1958: 3 s. 411.

Til grunn for trygderettsloven ligger en innstilling av 22. oktober 1965 fra et departementsoppnevnt utvalg, Ankelovutvalget. Innstillingen var vedlagt proposisjonen til loven, Ot.prp. nr. 5 (1966–67). Odelstingsinnstillingen er Innst. O. VI (1966–67). Innstillingen fra Ankelovutvalget ble i all hovedsak fulgt opp av departementet og Stortinget, med et viktig unntak: Trygderetten ble ikke gitt status som «domstol» slik forvaltningskomiteen og Ankelovutvalget, og også Stortinget tidligere, hadde gått inn for. Formelt er således Trygderetten et forvaltningsorgan, men med klare domstollignende trekk.

Trygderettsloven har vært endret flere ganger, men de fleste av endringene har vært av begrenset prinsipiell betydning. De praktisk viktigste endringene skjedde ved lov 9. juni 1972 nr. 40, som utvidet adgangen til å sette rett i den enkelte sak uten legmedlemmer, lov 14. juni 1974 nr. 43, som innførte en egen silingsordning – ankeutvalgsordningen –, og lov 5. juni 1987 nr. 27, som etablerte lagmannsretten som første overprøvingsinstans for Trygderettens kjennelser. Ankeutvalgsordningen ble i 1997 avløst av en adgang for retten til på visse vilkår å unnlate å grunngi sin avgjørelse. Dette ble med virkning fra 1. januar 2004 endret til en adgang, på tilsvarende vilkår, til å forenkle grunngivningen.

Ved lov 13. juni 1997 nr. 59 ble reglene om rettssammensetningen endret. Frem til da var det fast ansatte saksforberedere i første hånd som utarbeidet utkast til kjennelse. Utkastet gikk deretter til rettens medlemmer, som behandlet saken i annen hånd. Dette kunne minne om ordinær saksbehandling i forvaltningen. Siden 1997 har Trygderettens arbeidsform vært vesentlig mer domstollignende, ved at det er rettsmedlemmene selv som forbereder sakene og utarbeider kjennelsene. Fra 1997 har Trygderetten også hatt rettsfullmektiger ansatt på åremål, som behandler saker på lik linje med de faste rettsmedlemmene, etter mønster av dommerfullmektigordningen i domstolene.

Ankelovutvalget hadde tatt til orde for at prosessordningen i Trygderetten burde utformes etter modell av de ordinære domstoler, jf. innstillingen s. 19:

«Med utgangspunkt i at målet her må være å skape så stor rettssikkerhet som mulig ved behandlingen av trygde- og pensjonstvister, må man nødvendigvis fastslå bestemte saksbehandlingsnormer. Det er da naturlig å legge til grunn de prinsipper og regler som gjelder i rettspleien.»

På en del punkter avviker likevel prosessordningen fra den man finner i domstolene. Det gjelder særlig det forhold at saksbehandlingen i Trygderetten som klar hovedregel er skriftlig. Bakgrunnen for det er effektivitetshensyn, begrunnet med det store antallet saker som Trygderetten behandler. I motsetning til de alminnelige domstoler kan Trygderetten også treffe realitetsavgjørelse i saken. I tillegg har Trygderetten en unik rettssammensetning ved at den ikke bare har jurister som faste rettsmedlemmer, men også medisinsk kyndige og attføringskyndige medlemmer, noe som er med på å gi avgjørelsene en særlig legitimitet.

Ankelovutvalgets forslag bygget på en forutsetning om ubalanse mellom partene, jf. for eksempel innstillingen side 19:

«Særege[n]t er også selve partsforholdet. Saksøkte er vanligvis en offentlig trygd eller en pensjonsordning. Saksøkeren er i alminnelighet en pensjonist eller en pensjonssøker, ofte med små forutsetninger for å ta initiativ til, forberede og gjennomføre en rettssak. Han er dessuten gjerne i slike kår at det vil være en økonomisk påkjenning å engasjere juridisk hjelp.»

Denne forutsetningen fikk konsekvenser for utformingen av loven, blant annet ved at Trygderetten kunne gå ut over partenes påstander, men bare til gunst for den ankende part, og utenfor påstandsgrunnlagene, men bare der den private part var sikret kontradiksjon. Retten ble også gitt et selvstendig ansvar for sakens opplysning, til forskjell fra de ordinære domstolene. I Prop. 139 L (2014–2015) på side 10 heter det:

«Man kan si at Trygderetten fra starten av opererte i et spenningsfelt mellom å være en domstol, en nøytral tvisteløser uten slagside i favør av noen part, og det å skulle ivareta ‘den lille manns’ interesser. Fra Ankelovutvalgets side var dette primært tenkt i prosessuell henseende, men mye kan tale for at dette også i noen grad historisk sett har smittet over på Trygderettens tilnærming til de materielle spørsmålene.»

I 2015 ble det foretatt en større gjennomgang og revisjon av trygderettsloven, som resulterte i lov 18. desember 2015 nr. 105. Endringsloven trådte i kraft 1. april 2016. Formålet var dels en modernisering av loven og en kodifisering av den praksis som hadde utviklet seg på områder hvor loven var taus. Et uttalt mål var imidlertid også å fremme likestilling av partene og dermed rendyrke Trygderettens rolle som nøytral tvisteløser og dens domstollignende funksjon. Forarbeidene til endringsloven, Prop. 139 L (2014–2015), gir en nyttig innføring i Trygderettens virke frem til da.

Blant nyvinningene ved lovrevisjonen i 2015 var innføring av en formålsparagraf, kodifisering av det ulovfestede gjenopptakelsesinstituttet og introduksjon av en ny slutningsform. Lovrevisjonen innebar også styrking av kontradiksjonsprinsippet, slik at partene ble gitt rett til å uttale seg der retten vurderer å gå utenfor partenes påstandsgrunnlag, og om faktiske forhold av betydning for rettens avgjørelsesgrunnlag. Retten til partsinnsyn ble også utvidet.

Ett av trygderettslovens formål, og en viktig rettssikkerhetsgaranti, er at sakene som bringes inn til Trygderetten, avgjøres raskt. Saksbehandlingstiden og restansene var imidlertid lenge stigende. Saksinngangen økte med 76 prosent fra 2010 til 2019. I 2021 var det 4600 innkomne saker til Trygderetten, mens det bare ble avgjort 3400 saker. I august 2022 nådde saksbeholdningen en topp med nesten 5300 saker, og forventet saksbehandlingstid var over 12 måneder. På grunn av den bekymringsfulle utviklingen med lengre saksbehandlingstid og økende restanser ble det i statsråd den 13. august 2021 oppnevnt et utvalg for helhetlig gjennomgang av klage- og ankesystemet på trygdeområdet. I mandatet ble det nevnt at lang saksbehandlingstid kan ha store konsekvenser for brukerne, og utvalget skulle vurdere tiltak som kunne gjøre systemet mer effektivt. Den 30. mars 2023 leverte utvalget sin utredning, NOU 2023: 11 Raskt og riktig. Utvalget kom med flere forslag til å forkorte saksbehandlingstiden, både i NAV og i Trygderetten. Utvalgets forslag ble delvis fulgt opp av departementet i Prop. 53 L (2023–2024), jf. lovvedtak 24. mai 2024 nr. 23 i kraft fra 1. juli 2024. Blant de viktigste nyvinningene var at enedommersaker nå skulle være hovedregelen også i Trygderetten, slik ordningen er for sivile saker i tingretten, jf. trygderettsloven § 7 første ledd. I proposisjonen på side 6 skriver departementet at en «vil komme tilbake til Stortinget på egnet måte når det gjelder det samlede arbeidet med å følge opp funn og foreslåtte tiltak fra utvalget». Det må derfor forventes flere lovforslag til trygderettsloven i tiden fremover, med det formål å effektivisere saksbehandlingen ytterligere.

Utviklingen i Trygderetten i 2023 og 2024 var positiv med hensyn til å bygge ned restanser og redusere saksbehandlingstiden. Pr. oktober 2024 var saksbeholdningen nede i omtrent 1800 saker, som innebærer en gjennomsnittlig saksbehandlingstid på under 6 måneder, som bør være normen.

Antallet ankesaker som Trygderetten behandler hvert år, gjør at Trygderettens virke til en viss grad bærer preg av masseforvaltning. Samtidig spiller Trygderetten en viktig rolle i rettsavklaringen på trygde- og pensjonsfeltet. Regelverket på dette området er omfattende og komplekst, med hyppige endringer i lov, forskrifter og rundskriv. Dette utløser et behov for at Trygderetten avklarer tolkningsspørsmål, slik at det ikke oppstår sprik i praksis og uriktig praktisering av regelverket. I saker av prinsipiell betydning kan Trygderetten behandle saken med fem rettsmedlemmer. I NOU 2020: 9 Blindsonen på side 157–158 fremhevet utvalget viktigheten av at Trygderetten benytter sin adgang til å sette forsterket rett. Antall femmedlemskjennelser har økt kraftig fra 2021.

Selv om trygderettsloven er en prosesslov som står på egne ben, er det på det rene at man ved utformingen av den i betydelig grad har hentet inspirasjon fra rettergangsreglene og forvaltningsloven. Dersom det oppstår spørsmål som ikke er uttrykkelig regulert i trygderettsloven, kan det således være naturlig å se hen til de løsninger som følger av tvisteloven og forvaltningsloven.