Overordnet om forskriften

Forskrift 19. juni 2017 nr. 840 om tekniske krav til byggverk (Byggteknisk forskrift / TEK17) trådte i kraft 1. juli 2017 og hører under Kommunal- og distriktsdepartementet. Forskriften angir minstekrav som gjelder for at et byggverk lovlig skal kunne oppføres, og stiller tekniske krav til bygget i alle faser av dets levetid.

TEK17 kommer i utgangspunktet til anvendelse ved all oppføring av nybygg og større endringer i eksisterende bygninger.

Hjemmelsgrunnlaget

TEK17 skal ivareta mange ulike byggtekniske hensyn. Dette medfører at lovhjemlene for de enkelte forskriftsbestemmelsene ikke finnes samlet i én lov, men er fordelt over flere lover.

TEK17 er delvis hjemlet i lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) §§ 11-1, 12-1, 21-2, 21-10, 23-8, 27-6, 28-1, 28-6, 28-7, 28-8, 28-10, 29-3, 29-4, 29-5, 29-6, 29-7, 29-8, 29-9, 29-10, 30-1, 30-2, 30-3, 30-4, 30-5, 30-6, 31-2, delvis hjemlet i lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) og delvis hjemlet i lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan som har til oppgåve å gjennomføre samsvarsvurderingar (lov om tekniske kontrollorgan) § 7.

I hovedsak er bestemmelsene i TEK17 hjemlet i plan- og bygningsloven. I den grad hjemmelsgrunnlaget er relevant for å forstå noen av forskriftsbestemmelsene, vil dette adresseres i redegjørelsen for de aktuelle bestemmelsene.

Overordnet om forskriftens struktur

Forskriften er inndelt i 18 kapitler, som hvert omhandler spesifikke aspekt som skal ivaretas under utførelsen av og i det ferdigstilte tiltaket. Kapitlene består av flere enkeltbestemmelser som oppstiller minstekrav til ulike formål eller oppgaver som det ferdige tiltaket må oppfylle. Disse er overordnet angitt som såkalte «funksjonskrav», jf. TEK17 § 1-3 bokstav c.

Som en forlengelse av funksjonskravene angir forskriften enkelte steder ytelseskrav, som er myndighetenes «tolkning og konkretisering av funksjonskrav [som] er angitt kvantitativt eller kvalitativt», jf. TEK17 § 1-3 bokstav n. Et ytelseskrav er altså typisk en konkretisering av ett eller flere funksjonskrav, hvor oppfyllelse av ytelseskravet helt eller delvis oppfyller ett eller flere overordnede funksjonskrav.

I tillegg kommer såkalte «preaksepterte ytelser», som er ytelser som er forhåndsgodkjent av Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) for oppfyllelse av «et eller flere funksjonskrav» i forskriften, jf. TEK17 § 1-3 bokstav j.

Historikk og rettskildebildet

TEK17 erstattet forskrift 26. mars 2010 nr. 489 (TEK10), som i sin tid erstattet forskrift 22. januar 1997 nr. 33 (TEK97). Det har også vært tidligere byggeforskrifter, men dagens oppbygning av forskriften ble innført ved TEK97. I tillegg til TEK17 er det særlig de to ovennevnte forskriftene som fremdeles er relevante i dag. I den grad det fremdeles er treffende – eksempelvis der tidligere bestemmelser er videreført, eller det kun er foretatt mindre endringer – vil derfor rettskilder tilknyttet tidligere forskrifter kunne være relevant for tolkningen av TEK 17.

Forskriften definerer ikke alle begrepene som anvendes. Enkeltbestemmelsene i forskriften må derfor leses i lys av blant annet hjemmelslovene, øvrige tilgrensende lover, forskrifter og eventuelt direktiver.

Forskrifter har heller ikke forarbeider som angir det nærmere innholdet i eller formålet bak de enkelte reglene. Det nærmere innholdet i, samt formål og bakgrunn for de enkelte bestemmelsene, kan likevel utledes av blant annet høringsnotat utarbeidet av departementene i forbindelse med forskriftsendringer, samt tolkningsuttalelser fra departementene i rundskriv. Både høringsnotat og rundskriv har imidlertid begrenset rettskildevekt.

Det foreligger et stort antall avgjørelser tilknyttet byggteknisk forskrift, hvor mesteparten er underrettspraksis. Pr. 20. august 2024 er det imidlertid seks Høyesterettsavgjørelser som behandler byggteknisk forskrift; fem som behandler TEK97, herunder to straffesaker, og én som behandler TEK10. Videre foreligger en stor mengde praksis fra nemnder og uttalelser og tolkningsuttalelser fra departementene og Sivilombudet.

I tillegg har Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK) utarbeidet en veileder til forskriften, som er en sentral rettskilde for praktiserende jurister, selv om den i utgangspunktet har lav rettskildevekt. Veilederen gir tidvis utfyllende forklaringer på forskriftens ulike bestemmelser og krav, i tillegg til at den angir preaksepterte ytelser som vil oppfylle forskriftens krav.

Av andre sentrale kilder må håndbøkene utarbeidet av Standard Norge og Sintef (Byggforskserien) nevnes. Håndbøkene er ikke rettskilder, men beskriver faktiske løsninger som vil oppfylle lovens funksjons- og ytelseskrav. Mange steder gjøres det i tillegg direkte henvisning til disse kildene i forskriftsteksten, se eksempelvis § 5-2, som foreskriver at bebygd areal skal beregnes etter NS 3940:2012 Areal- og volumberegninger av bygninger. Også veilederen fra DiBK henviser i stor grad til disse standardene samt anvisninger fra Byggforskserien. Disse kildene har derfor flere steder stor praktisk betydning for vurderingen av om et konkret funksjonskrav er oppfylt. Både standardene til Standard Norge og anvisningene i SINTEFs Byggforskserie krever betaling for å få tilgang.

Det finnes ingen fullstendig behandling av TEK17 i juridisk teori. I den grad spørsmål knyttet til byggteknisk forskrift er behandlet i juridisk teori, består dette i kort omtale av enkeltbestemmelser i plan- og bygningsrettslig teori.

Konsekvenser ved brudd på bestemmelsene i TEK17

Den offentligrettslige ansvarsfordelingen

TEK17 angir ikke hvilke aktører som har det offentligrettslige ansvaret for oppfyllelse av TEK17. Ansvarssubjektene og deres generelle plikter fremgår av plan- og bygningsloven kapittel 23. Plan- og bygningsloven § 23-1 angir at tiltakshaver alltid kan holdes ansvarlig, men angir øvrige ansvarssubjekt og deres plikter i plan- og bygningsloven §§ 23-4 til 23-7. For en nærmere behandling av bestemmelsene i plan- og bygningsloven kapittel 23 vises det til kommentarene til kapittelet. Ansvarssubjektenes plikter er ytterligere regulert i byggesaksforskriften (SAK10) kapittel 12.

Offentligrettslig håndheving og sanksjoner

TEK17 angir ikke hvilket offentlig organ som har til oppgave å forfølge brudd på forskriften. Hvem som skal forfølge ulovligheter, beror derfor på hjemmelsgrunnlaget for den enkelte forskriftsbestemmelse.

Kommunen skal forfølge overtredelser av bestemmelser med hjemmel i plan- og bygningsloven, jf. plan- og bygningsloven § 32-1.

Sanksjoner hjemlet i plan- og bygningsloven er videre de mest aktuelle offentligrettslige sanksjonene. Brudd på bestemmelser gitt i eller i medhold av plan- og bygningsloven, herunder TEK17, kan sanksjoneres i henhold til plan- og bygningsloven kapittel 32. For en nærmere behandling av sanksjonsmulighetene i plan- og bygningsloven vises det til kommentarene til plan- og bygningsloven kapittel 32.

Brudd på TEK17 som ikke er bagatellmessige, kan også medføre at kommunen ikke utsteder ferdigattest, jf. plan- og bygningsloven § 21-10.

Kommunen har plikt til å forfølge ulovligheter og ilegge sanksjoner i henhold til plan- og bygningsloven kapittel 32, jf. plan- og bygningsloven § 32-1. Dette innebærer likevel ikke at private rettssubjekter kan kreve at kommunen forfølger ulovligheter jf. Ot.prp. nr. 45 (2007–2008) s. 352, se også plan- og bygningsloven § 32-1 note 1.

Det er Kongen og departementet som har ansvar for føre tilsyn og forfølge brudd på bestemmelsene med hjemmel i naturmangfoldloven, jf. naturmangfoldloven §§ 62, 63 og 69. Myndighetskompetansen er i hovedsak delegert til miljømyndighetene og kommunen, for nærmere behandling se kommentarene til naturmangfoldloven § 62 note 2 og 3.

I motsetning til plan- og bygningsloven oppstiller ikke naturmangfoldloven en plikt til å forfølge ulovligheter og sanksjoner.

Ved brudd på bestemmelser med hjemmel i naturmangfoldloven vil det kunne ilegges sanksjoner i henhold til naturmangfoldloven kapittel IX. For en nærmere behandling av sanksjonsmulighetene i naturmangfoldloven vises det til kommentarene til naturmangfoldloven kapittel IX.

Privatrettslige sanksjoner

Brudd på TEK17 kan også få privatrettslige konsekvenser, primært i form av mangelskrav.

Bustadoppføringsloven § 25 andre ledd angir at det som hovedregel foreligger en mangel ved entreprenørens ytelse i forbrukerentrepriser dersom «resultatet ikkje er i samsvar med offentlegrettslige krav som er stilt i lov eller i medhald av lov». At også brudd på offentligrettslige krav «stilt […] i medhold av lov» utgjør en mangel, viser at brudd på TEK17 er en mangel etter bestemmelsen, se også Ot.prp. nr. 21 (1996–97) s. 61. --

En tilsvarende regulering tas også typisk inn i kontrakter mellom profesjonelle. Her er særlig standardkontraktene utarbeidet av Standard Norge (Norsk Standard) sentrale. Eksempelvis skal prosjekterende utføre oppdraget sitt i samsvar med «gjeldende […] forskrifter», jf. NS 8401 punkt 8.1 (1). Dersom en prosjektert løsning strider med TEK17, er dette et brudd på punkt 8.1 (1) og i forlengelsen en prosjekteringsfeil etter punkt 13.1. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i NS 8402 punkt 7 og NS 8403 punkt 6 for rådgivere og i NS 8407 og 8417 punkt 14.4 (1) for totalentreprenører og totalunderentreprenører.

Forskriftbrudd kan videre være et moment i vurderingen av om det foreligger ansvarsgrunnlag for erstatning utenfor kontrakt. Har påstått skadevolder brutt normer nedfelt i lov eller forskrift, kan dette utgjøre et naturlig utgangspunkt for hvorvidt det foreligger ansvarsgrunnlag. For at forskriften skal være relevant som atferdsnorm, må den være anvendelig på forholdet, den skadde interessen må være vernet av normen, og normen må kunne påberopes av skadelidte, jf. Viggo Hagstrøm og Are Stenvik, Erstatningsrett, 2. utg., Universitetsforlaget, 2019 s. 89 flg. TEK17 som relevant atferdsnorm har eksempelvis vært behandlet i LB-2023-100122 («Bjørvika»). Selv om anførselen ikke førte frem, tydeliggjør avgjørelsen at det må foretas en konkret vurdering i henhold til de retningslinjene nevnt ovenfor også der det foreligger brudd på TEK17.

Spørsmål om erstatning utenfor kontrakt kan i enkelte tilfeller oppstå når bruddet på lov eller forskrift i seg selv anføres å være tapet forårsaket av et ansvarsbetingende forhold. Dette er et spørsmål om brudd på offentligrettslige regler kan gi grunnlag erstatning utenfor kontrakt, eller om erstatningsadgangen er uttømmende regulert av kontrakt eller kontraktslovgivningen. Se til dette Rt-2015-276 (Bori) og HR-2020-312 (Solem), hvor brudd på plan- og bygningsloven ga grunnlag for delikterstatning. Problemstillingen er også behandlet i HR-2017-1834-A (Branncelle) og HR-2021-2201-A (Kruse Smith). Hvorvidt det såkalte «Bori-ansvaret» kan gi grunnlag for erstatning ved brudd på TEK17, har ikke vært behandlet av Høyesterett.