Forskrift 5. juli 2002 nr. 698 om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på næringsmidler trådte i kraft 5. juli 2002. Forskriften hører under Landbruks- og matdepartementet (LMD) og Nærings- og fiskeridepartementet (NFD). Forskriftens korttittel er forskrift om beskyttelse av betegnelser.

Forskriften er hjemlet i lov 19. desember 2003 nr. 124 om mattrygghet (matloven). Den er blant flere forskrifter som berører geografiske betegnelser, som forskrift 11. oktober 2006 nr. 1148 om alkoholsterke og aromatiserte drikker mv. og forskrift 21. mars 2013 nr. 370 om vin (vinforskriften). Før matlovens ikrafttredelse fantes også en hjemmel i lov 17. juni 1932 nr. 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer m.v. § 2 a, som fortsatt er i kraft.

I motsetning til de to sistnevnte forskriftene er forskrift om beskyttelse av betegnelser ikke underlagt EØS-rettslige forpliktelser, ettersom EØS-avtalens vedlegg og protokoller ikke har innlemmet de tilsvarende EU-forordningene om beskyttede betegnelser på næringsmidler i landbruket. På tross av dette er EU-retten en vesentlig inspirasjonskilde bak forskriften og bør tillegges betydelig vekt i tolkningen av det norske regelverket, se nærmere nedenfor.

Forskriften regulerer bruken av produktbetegnelser som kommuniserer at det foreligger en kvalifisert forbindelse mellom et næringsmiddel og området næringsmidlet stammer fra; omtalt som geografiske betegnelser. Med andre ord om det finnes visse egenskaper, som kvalitet og omdømme, som kan tilskrives den geografiske opprinnelsen. I tillegg omfatter den vernet av ikke-geografiske betegnelser som også angir en kvalitetsmessig tilknytning til tradisjoner; tradisjonelt særpreg.

Rettsområdet er dermed en underkategori av regler om tillatt og forbudt bruk av stedsangivelser på produkter, tjenester, foretak mv. På sitt bredeste gir disse reglene rettsvirkninger når eieren til, selgeren av eller andre med tilknytning til en vare/virksomhet kommuniserer at denne har sitt opphav fra et spesielt sted. Mottakerne for slike utsagn er typisk offentlige organer, som toll- og matmyndigheter, eller forbrukere/omsetningskretsen generelt. Man unntar vanligvis kontraktsparter og andre som på avtalerettslig grunnlag får berettigede forventninger til realytelsens opphav på grunn av en annens dispositive utsagn, ettersom dette faller under obligasjonsretten (f.eks. opplysningsplikt). Også bedrageribestemmelsen i lov 20. mai 2005 nr. 28 om straff (straffeloven) § 371 kan omfatte bruk av falske eller villedende stedsangivelser.

Det som skiller geografiske betegnelser fra det man normalt kaller stedsangivelser/opprinnelsesangivelser, er at geografiske betegnelser sier noe mer enn at produktet har sitt opphav fra et gitt område; opphavet tilfører produktet spesielle egenskaper som gir det en høyere verdi. Nettopp dette – tilknytningsfaktoren – er det grunnleggende elementet i geografiske betegnelser og er et sentralt vilkår for at forskriften og internasjonale regler om geografiske betegnelser kommer til anvendelse. Fordi det kreves noe mer enn en enkel tilknytning til det relevante området, er geografiske betegnelser også omtalt som kvalifiserte stedsangivelser, se for eksempel sak C-312/98 Warsteiner Brauerei avsnitt 34.

Ved å gi en gruppe næringsdrivende visse eksklusive rettigheter til bruk av navn og symboler som ikke gis til konkurrenter og andre næringsdrivende, er geografiske betegnelser en immaterialrett på lik linje med varemerker, patenter, åndsverk mv. I tillegg har regelverket en sterk side til markedsføringsretten. Imidlertid skiller geografiske betegnelser seg fra andre tradisjonelle immaterialrettigheter ved at de ikke skal bidra til innovasjon, kreativitet, entreprenørskap mv., og de har heller ikke samme karakter som formuesgode. De skal derimot bidra til å bevare langvarige tradisjoner for produksjon innenfor landbruket, se generaladvokat Pitruzzella i EU-domstolens sak C-490/19 Morbier avsnitt 29. Beskyttelsen skal sikre at uvedkommende parter ikke utnytter den verdiøkningen en slik tradisjon kan ha på markedet, og at forbrukerne ikke blir villedet om hva som er tradisjonelle og hva som er industrielle, masseproduserte varer. I alt blir områdets felles kulturarv bevart, og næringsdrivende fra landbruket får høyere inntekter.

Beskyttelse kan gis i form av enten Beskyttet Opprinnelsesbetegnelse (BOB), eller Beskyttet Geografisk Betegnelse (BGB), avhengig av søknadskriteriene. For ikke-geografiske produktangivelser gis beskyttelse som Beskyttet Tradisjonelt Særpreg (BTS). Betegnelsene tilsvarer EUs tredeling: Protected Designation of Origin (PDO), Protected Geographical Indication (PGI) og Traditional Specialties Guaranteed (TSG). For alkoholsterk og aromatisert drikke gis kun beskyttelse som Geographical Indication (GI).

Forvaltningen – i Norge Mattilsynet og Stiftelsen Norsk Mat – gis kompetanse til å vurdere søknader om registrering samt håndheve beskyttelsen overfor produsentene selv og deres konkurrenter. En slik ordning omtales internasjonalt som sui generis-beskyttelse av geografiske betegnelser, til forskjell fra å la beskyttelsen inkorporeres i eksisterende regler (varemerke-, markedsførings- og konkurranserett). Ved å gi en spesialisert myndighet kompetanse til å bekrefte produsentenes påstand om en tilknytningsfaktor mellom produkt og opprinnelse sikrer man notoritet rundt påstandene om tilknytningsfaktor. Det er også en verdi at dette vedtaket offentliggjøres, slik at forbrukere får forklart hva tilknytningsfaktoren går ut på, og at interesserte produsenter kan få mulighet til å ta del i verdiøkningen. Dette er også et argument for at forskriften angir en uttømmende regulering av geografiske betegnelser, se mer om dette i omtalen av § 2.

Selve forvaltningsvedtaket («produktforskriften») som gir beskyttelsen, består i en beskrivende tekst kalt «produktspesifikasjonen». Denne angir de konkrete vilkårene for å fremstille produktet under betegnelsen som må være oppfylt for at en næringsdrivende kan bruke betegnelsen i sin markedsføring. Det er en form for oppskrift som kan regulere alt fra typen innsatsfaktor (druesort, kurase, kornsort) til innhøstingsmengde, temperatur ved koking, lagring mv. I motsetning til patentretten, der innehaveren gis beskyttelse mot at andre uten samtykke utnytter oppfinnelsen beskrevet i patentkravene, har enhver lov til å fremstille produktet i tråd med produktforskriften og la seg underkaste de nødvendige kontrollprosedyrene. Denne retten gjelder også for bruken av antydninger, se forskriftens § 10 første ledd nr. 2

Sentralt i forskriften står «vernebestemmelsen», som angir hvilke former for markedsføring som er forbudt og kan føre til erstatningsansvar. Geografiske betegnelser er beskyttet mot enhver bruk, etterligning, oversettelse, antydning og villedende betegnelse, se § 10. Felles for disse formene for beskyttelse er at de for det første verner de berettigede produsentene mot at den goodwill og verdiøkning som er knyttet til deres tradisjoner, blir utnyttet og vannet ut av andre. For det andre skal forbrukerne sikres trygge og gjennomsiktige kjøpsbeslutninger og ha muligheten til å identifisere og velge ut kvalitetsprodukter fra landbruket.

Internasjonalt har stedsangivelser og geografiske betegnelser lenge vært underlagt regulering. Paris-konvensjonen angående beskyttelse av den industrielle eiendomsrett av 1883 forbød i artikkel 10 bruken av falske (enkle) stedsangivelser. Madrid-avtalen av 14. april 1891 for hindringen av falske og villedende stedsangivelser utvidet virkeområdet til å også forby villedende stedsangivelser. Den første traktaten som definerte og beskyttet kvalifiserte stedsangivelser, var Lisboa-avtalen av 1958 for beskyttelse av opprinnelsesapplikasjoner og deres internasjonale registrering. Denne var dog ikke tilsluttet av mange parter, og den første brede internasjonale anerkjennelsen av geografiske betegnelser skjedde ved avtalen om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter (TRIPS-avtalen), gjennom artiklene 22 til 24. Siden 90-tallet har EU vært fremst i å utvikle et sui generis-regelverk for geografiske betegnelser, først med forordning 2081/92/EF. Siden dette har EU etablert en helhetlig kvalitetsordning for landbruksprodukter, som i vesentlig grad er implementert i Norge.

EU-retten som rettskilde

Forskriften er utformet etter sterk inspirasjon fra forordning 2081/92/EF og dens rettslige etterfølgere, senest forordning (EU) nr. 1143/2024. Før dette var geografiske betegnelser for landbruksprodukter regulert av forordning (EU) nr. 1151/2012. I motsetning til for vin, alkoholsterk og aromatisert drikke er forordningene for landbruksprodukter ikke innlemmet i EØS-avtalen.

Det er likevel gode grunner for at forskriften skal forstås på samme måte som forordningene. Ifølge proposisjonen til forskriftshjemmel i matloven ville Landbruksdepartementet «utforme et nasjonalt regelverk med utgangspunkt i EUs regelverk. Det vil kunne gå forholdsvis hurtig og være relativt enkelt lovteknisk å lage regelverket over samme lest som EU har fulgt, på forskriftsnivå», jf. Ot.prp. nr. 85 (2000–2001) s. 8. Høringsbrevet fra Statens næringsmiddeltilsyn (Mattilsynet) til forskriftsutkast lød: «Det er et politisk ønske om at en norsk merkeordning på området er så lik tilsvarende EUs som mulig, og foreliggende forskriftsutkast er utarbeidet på bakgrunn av EUs regelverk», jf. Statens næringsmiddeltilsyn, Høring vedrørende utkast til forskrift om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser og geografiske betegnelser samt betegnelser for tradisjonelt særpreg for landbruksbaserte næringsmidler (2001) s. 1. I tillegg mente Landbruks -og matdepartementet at den materielle retten i EU ikke ville voldt problemer for Norge om forordningene ble innlemmet i EØS-avtalen, jf. høringen s. 5.

Det ville også gitt dårlig harmoni om forskriften skulle vært forstått til å gi et svakere eller sterkere vern enn de andre norske forskriftene som gjennomfører de tilsvarende forordningene. Det ville innebære en forskjellsbehandling av forskjellige typer produkter. Et sentralt tolkningsprinsipp utviklet av EU-domstolen for disse forordningene er utvidede analogislutninger: Når en bestemmelse i én forordning blir tolket i en sak, skal denne tolkningen også legges til grunn for de andre forordningene, se for eksempel C-393/16 Champagnersorbet avsnitt 32.

For en redegjørelse av rettstilstanden i EU se Fabio Pezzollato, «Beskyttede geografiske betegnelser og oprindelsesbetegnelser. Beskyttelsesomfang og konflikter med varemærker i dansk og EU-praksis», i Nordiskt Immateriellt Rättsskydd, nr. 3, 2015.