I det siste har det blåst rundt akvakulturnæringen – oftere omtalt som oppdretts- eller havbruksnæringen. Selv om debatten primært har vært knyttet til forslaget om såkalt ressursrenteskatt, er det akvakulturloven som er det sentrale hjemmelsgrunnlaget for myndighetsstyringen av næringen.

Det nevnte skatteforslaget må dermed ses i sammenheng med akvakulturloven: Når oppdrett er forbudt uten etter tillatelse fra myndighetene, trekker loven også opp rammene for næringsaktørenes virksomhet. Skatteforslaget vil dermed påvirke og påvirkes av grunnleggende spørsmål etter akvakulturloven, så som differensiert, nasjonalt eierskap (herunder utflytting), overdragelse og pantsettelse av konsesjoner, fleksibilitet i produksjonsfasen, ansvarfordelingen for videreutviklingen av næringen mv.

Eirik Wold Sund, som er stipendiat ved Nordisk institutt for sjørett, Universitetet i Oslo, og Oskar Vegheim, som er utreder i Norges Høyesterett, har forfattet de ferske kommentarene til loven som nå er publisert på Lovdata Pro Karnov.

Vegheim utdyper viktigheten av å få på plass en veiledning til akvakulturloven:

 – Loven har vesentlig samfunnsmessig betydning, næringen er Norges nest største når det kommer til eksportverdi og er sentral i omstillingsfasen av norsk økonomi. I tillegg leverer næringen proteinrik mat til en stadig voksende verdensbefolkning, den har stor distriktspolitisk betydning, er forvaltet av svært mange forvaltningsorgan på ulike nivå og har en del konfliktflater mot andre næringer og bredere samfunnsinteresser. Næringen er derfor et sentralt element i regjeringens ambisiøse havstrategi. 

Behovet for en uavhengig gjennomgåelse og analyse av regelverket er stort. Gjennom et havbruksrettsprosjekt har Nordisk institutt for sjørett ved Det juridiske fakultet ved Universitet i Oslo i flere år drevet målrettet forskning på forskjellige temaer innen havbruksrett. Begge forfatterne har bakgrunn fra prosjektet, som er et samarbeid med fakultetene ved UiT og UiB. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfinansiering (FHF) finansierer prosjektet for perioden 2019–2024. Bakgrunnen for prosjektet er at kvaliteten og systemet i regelverket ikke står i stil med den samfunnsmessige betydning som næringen har fått i de siste 10–15 årene.

Wold Sund forklarer nærmere:

– I tråd med moderne forvaltningstradisjoner er akvakulturloven en utpreget ramme- og fullmaktslov. De mange forvaltningsvedtakene (forskrifter og enkeltvedtak) med hjemmel i akvakulturloven gjør det utfordrende å få oversikt over det samlede reguleringssystemet som loven hjemler. Både akvakulturloven og forvaltningsvedtakene med hjemmel i loven må i viktige spørsmål utfylles eller tolkes i lys av mer generelle nasjonale og internasjonale rettsregler samt regler gitt i eller i medhold av annen norsk særlovgivning. Slike regler gir dermed viktige rammer for utformingen og bruken av reguleringssystemet, selv om akvakulturloven ikke viser til dem. Innholdet i både det samlede reguleringssystemet og generelle regler vil videre påvirkes av at hovedtrekkene i regelverket på sentrale punkter er utformet etter mønster av ordninger helt tilbake den første oppdrettsloven av 1973. 

Lovkommentaren til akvakulturloven tar, i tillegg til omfattende kommentarer til hver enkelt bestemmelse, sikte på å kartlegge og systematisere de ovennevnte regeltendensene, og dermed de samlede regulatoriske rammebetingelsene for oppdrettsnæringen. Forfatterne har allerede fått gode tilbakemeldinger på lovkommentaren fra både advokater, myndigheter, akademia og det nedsatte Havbruksutvalget som utreder næringens regulatoriske rammevilkår. Karnov er svært fornøyde over at denne viktige loven nå har fått en lovkommentar, som også grundig belyser den økende betydningen av andre regler ved anvendelsen av loven.